Det er noe fullstendig annet enn nikitas kafkaske hemmelige rettsaker hvor tiltalte ikke får vite sin egen tiltale. I enkelte helt spesielle saker kan et bevis i seg selv avsløre eksempelvis hvordan PST jobber og hvem deres informanter er, noe som kan være en trussel mot rikets sikkerhet – samtidig som beviset er avgjørende for å få vedkommende rettmessig dømt. En uavhengig advokat vurderer bevisets holdbarhet, og dommeren tar sin avgjørelse som normalt. En slik praksis er selvsagt ikke uten utfordringer og må forbeholdes de tilfeller hvor en avveining gjør det strengt nødvendig. Men det blir bare tull å si at det da ikke har noe å si om vi eller tiltalte vet om rettsaken eller vedkommendes tiltale, og jeg tror ikke egentlig jeg trenger å forklare hvorfor.

Kildevern er viktig, men du bør være klar over at kildevern ikke er absolutt. Man kan bli dømt til å oppgi identiteten til en kilde dersom det er vesentlig for å oppklare en sak. Det er også en opplagt forskjell på kildevern for en informant og for en person som får et alvorlig lovbrudd dokumentert. En journalist som intervjuer en person som har bevitnet en korrupsjonssak, for eksempel, vil sannsynligvis kunne beskytte vedkommendes identitet gjennom kildevernet, mens en journalist som filmer et overlagt drap ikke har samme anledning til å beskytte drapsmannen.

Hva, helt konkret, som er tilfellet i denne saken, er det ingen her som vet. Kanskje PST hadde veldig god grunn til å handle som de gjorde; kanskje hadde de ikke det. Inntil mer kommer på bordet er det ingen her som har særlig grunnlag for å hverken kritisere eller forsvare PST i denne saken.

(Og bare for å pirke: Din argumentasjon er like utilitaristisk, den bare vektlegger langsiktige faktorer.)

Se over.

Ingenting av substans, med andre ord.