For meg er en utlending en som for eksempel flytter hit etter å ha bodd i et annet land en stund først; og at dette landet er foreldrenes opphavsland. Så utlendingen snakker enten norsk med aksent eller kommuniserer på andre språk i jobb-og studiesammenheng. Der er jeg enig med deg; så i teorien er en svenske mer utlending enn en som er født her, men har kamerunske foreldre.

En adoptivunge fra Kina, India, Korea, Romania , osv., er norsk, men ikke etnisk norsk. Derimot kulturelt sett mer oppvokst med en del tradisjonelt norske normer og greier enn en som bor under samme tak med folk fra en annen kultur.

"Bjørnar Eide" som kom som adoptivunge fra Afrika og vokste opp i ei bygd på vestlandet, med bred dialekt og ingenting annet enn det fysisk ytre som er fra Afrika, vil likevel ikke bli sett på som like norsk, og i alle fall ikke mer norsk, enn diplomatungen Wilhelmina Alexandra som har norske foreldre og bare er i Norge noen uker i året. Tror jeg.

Det er mye som i teorien burde være slik at man kaller en norskpakistaner født i Norge med norsk pass bare en nordmann, men slik er det ikke. Noen sier nordmann med pakistansk opphav. Klart at det kanskje ser litt annerledes ut hos den familien enn hos familien til det oppdiktede adoptivbarnet på vestlandet, men det er etterhvert blitt vanskelig å definere hva som er norsk kultur. Bare i samme bygd er det rimelig forskjell på husene og familiene, oppdragelse, matvaner og verdiene til de ulike.

At det er vanlig sjargong i hvert fall på østkanten av Oslo å skille mellom utlending og norsk etter hva slags (etnisk og kulturelt) opphav familiene har, er egentlig en feil, og kanskje en litt dum feil siden det skaper et skille. Men det er også, som så mange andre ord vi benytter, en forenkling som har en funksjonell virkning.

Jeg tror heller ikke at en norskpakistaner vil insistere på å bli kalt nordmann med mindre personen føler at andre har akseptert ham/henne som det.