Å fornekte en omnipotent altvitende entitet som skapte verden alene er irrasjonelt? Tanken om en Gud er et produkt av tilstanden vår, vi er mennesker som har brukt lang tid på å observere universet rundt oss og til slutt klart å rive oss løs fra fantasier om en allmektig far som har skapt oss og kanskje til en viss grad passer på oss. Hele ideen stammer fra frykten om det ukjente, og der vi ikke har en forklaring vil vi skape forklaringer som igjen skaper trygget. Det er trygghet i tro, men det krever mot og hardt arbeid å undersøke verden selv og gjøre seg opp en mening basert på håndfaste bevis.

Om du tror universet ble skapt fra intet har du missforstått big bang teorien, den har aldri konstantert at universet kom fra intet, men at alt var komprimert til en utrolig høy massetetthet før det ekspanderte.

Jeg har ingenting i mot at folk trøster seg med å være spirituell, problemet er når du skal definere verden rundt deg ut i fra et spirutellt ståsted. Du tar tanker som burde vært begrenset til det personlige/åndelige/mentale, det indre universet om du vil, til å prøve å beskrive verden rundt deg.
Trøsten om en skaper er noe som er fint i harde tider, det kan hjelpe mange igjennom harde stunder, men ikke kom her å undergrav det harde og viktige arbeidet som astronomer,astrofysikere, kvatefysikere etc har og vil jobbe med fremover med kvasilogiske påstander som det du lirer av deg her.

Jeg føler jeg må poste forelesningen jeg nevnte i en sidekommentar tidligere:
Lawrence Krauss - Universe from Nothing, siden du ikke ser ut til å forstå Big bang teorien, burde du se denne her.