Sitat av
Nurse Betty
Ideen med å be han om å kjøpe weed til meg er helt ute i Tralala Land, han har aldri røykt, så jeg tviler meget sterkt på at han røyker weed.
Hehe, bra!
Jeg har selv tenkt i retning av depresjon elle lignende. Han har hatt mye kontakt med leger og helsevesenet, men det er ingen som har vært inne på at hans plager kan være psykiske.
Etter det jeg ser, så heller det også mot denne "diagnosen". Uten å herved si at jeg kan diagnostisere han på noen som helst måte!. Ellers ser ikke jeg det som umulig, at leger har nevnt noe innen psyken. Men det kan da hende, at familien rundt har bare "feid dette under teppet". Noe som er synd! Men dette er dessverre veldig tabubelagt for mange. Men dette er noe som må komme frem i lyset. For dette er egentlig oftest naturlige reaksjoner på en del ting fra oppveksten.
Resten av familien hans ser på psykisk sykdom som noe som ikke kan ramme dem. De vil heller at han skal ha en alvorlig somatisk diagnose enn at han skal være deprimert.
Dette er noe jeg ser på som skremmende, og jeg håper ikke far deler det samme synet.
Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at han tar det ille opp?
Mitt syn på dette er noen lunde slik, når en ser bort ifra gener, som også kan ha en liten finger med i spillet
:
Når en blir født, og lærer ting i sin oppvekst. Så kan man kalle dette å få installert et operativsystem (Linux, Windows eller Unix (som Mac-os er en grein ifra)). Det vi lærer kan vi kalle programmer eller verktøy, som vi bruker for å tolke, evt. bearbeide og handle riktig i hendelser i livet. Hvis denne "Windows'en" da er dårlig lagd, så må en patch'e opp disse feilene. Altså en patch er et lite program, som normalt utbedrer feil. Å gå til en psykolog, psykiatrisk sykepleier eller psykiater kan sammenlignes med å patch'e denne "Windows'en". Og dette er noe som mange trenger å gjøre iløpet av sitt liv. Jeg har deriblant gjort dette selv...
Han har også snakket om selvmord i en spøkefull tone, liksom på fleip. Han spurte om hvor mange tabeletter en må innta for å ta sitt eget liv. Det er jo ikke noe vanlig samtaleemne på en biltur, eller? Det var litt ekkelt fordi jeg trodde det lå noe mer under. Senere har han ikke nevnt det, så jeg håper virkelig at han ikke vurderer den muligheten. Er det noen som vet hva vi skal være på vakt for slikt vi kan oppdage det dersom han tenker i slike baner?
Ofte går slike ting bra. Men jeg vet også om tilfeller, der slike "spøker" har blitt alvor. Og jeg mener at i dette tilfellet, er det ikke noe du bør kimse av! Uten herved å påstå at han er suicidal!
Dette kan også bare være noe han så, for å sjekke reaksjonen hos dere.
Ellers er det vel ingen mulighet å vite eller se på han, om han vurderer selvmord.
Eneste jeg vet, er at mange depressive har virket bedre av sin depresjon før et selvmord(sforsøk). For da har dem på en måte "funnet løsningen" på problemet sitt, eller det "problemet noen mener dem er". For en del depressive mener det, at dem er et problem for seg og sin omverden. Og dem gjør det bedre for sin omverden, ved å bli borte. Selv om det motsatte skjer, noe noen ikke klarer å forstå, før dem er friske igjen. Så jeg mener at dette bør du og mannen din ta meget alvorlig!
Mannen min henter han ca. En gang i uken for at han skal hjelpe oss med noe praktisk, av og til "lager" han arbeid for å ha et påskudd for å få gutten hit.Han kommer ofte, men av og til sier han at han er syk.
Sikkert bra!
Men er en deppa nok, kan arbeid også gjøre han verre. Men også i mange tilfeller bedre. Så hvis han har depresjoner, bør dere på ingen måte prøve å presse han (uten å si at dere gjør dette!
).
Han har alle kunnskaper han trenger for å handle på Darknet, eller hva det nå heter. Litt off topic, kunne tenkt meg å handle litt urter der selv, men jeg er redd for å bli tatt, er ikke en kriminell.
Jeg har aldri vært "darknet", men hvis han skal flytte til deg og mannen din, så dynes jeg personlig, at det er et sted du bør holde deg unna. Både som rollemodell for han, og at "du har ditt på det tørre".
For blir det ikke litt søkt, at du er redd for denne karen skal ruse seg, mens du da sitter kanskje å ruser deg? Men selvsagt det er også forskjell på forskjellige stoffer...
Vi vill gjøre alt for at han skal komme seg ut av den situasjonen han er i nå. Det er viktig at han får en miljøforandring, og derfor tror vi at folkehøyskole er tingen. Han sier selv at han har lyst til der, så det er ikke noe vi presser han til.
At han kommer seg ut av situasjonen han er i nå, er udiskutabelt heldig, etter det fu har sagt! Folkehøyskole kan klart gjøre han bedre, men sliter han nok kan det også gjøre ting verre. Dette kan være vanskelig å si noe om på forhånd
Når det gjelder kommunikasjon med hans mor, som han bor sammen med, så er det helt umulig. Det er ingen kontakt mellom mor og far, men en viss kontakt via søsteren på 23 år. Moren har gitt opp og lar han bare holde på som han vil. Faren sier at gutten alltid har komt sist på lista over hva som er viktig.
Dette vil jeg si minner meg mest om omsorgssvikt fra moren sin side, og det er ikke da rart at denne karen er deprimert! Iallfall ikke hvis dette er noe, som har pågått siden tidlig barndom...
Og det er synd at samarbeidet dem to imellom er slik! Men det er vanligvis dessverre fint lite vi utenforstående får gjort med dette.
Dette vet jeg lite om da jeg kom inn i bildet etter at foreldrene skilte lag. Jeg har kjent gutten i 8 år, så jeg har sett hvordan han har forandret seg fra en vanlig gutt som satt pris på sosial kontakt, til en ung voksen som isolerer seg og bruker tiden sin på nettet. Forandringen er dramatisk, så Dystomi er absolutt et svar på hva det som plager han. Vi gir ingen en diagnose her på forumet, men vi kan diskutere diagnoser.
Jeg mener at helsevesenet fortsatt må være første prioritet, når det gjelder denne karen.
Det er enkle grunner til at det psykiske helsevesenet er det beste å kontakte (og jeg mener på ingen måte at tvangsinnleggelse er riktig):
- Sjekke ut eller inn mer eller mindre alvorlige diagnoser, av en som er ekspert på dette området.
- Få igang en eventuell behandling fortest mulig. Desto tidligere enn begynner, desto høyere er muligheten for et godt resultat. Men jeg mener da også, at dere ikke skal bare godta kun piller ved behandling av depresjoner, han bør også ha samtaleterapi. Hvis dette er nødvendig da.
Håper ikke at du tar dette ille opp Betty! Og jeg synes det er fint at du prøver å gjøre noe! Klem fra meg.