Jeg blander alldeles ikke sammen noen verdens ting. Selv om dette er en helt meningsløs diskusjon om semantikk, så la gå. Psykiatri er et fag hvor diagnosekriteriene ikke baserer seg på fysisk målbare størrelser. De bygger på begreper slik som vrangforestillinger, affektavflatning, inkongruent stemningsleie, nedsatt humør etc. Dette er ting som fordrer tolkning fra behandlerens side for å stille diagnoser. Hvorvidt noe kan regnes som feks. vrangforestillinger kan tolkes i forskjellige retninger, noe som ble tydelig demonstrert under rettssaken mot Behring Breivik. Dette betyr at tolkning er essensielt helt inn i psykiatriens kjerne som fag, både i forbindelse med diagnosesetting og forskning. Det finnes selvsagt helt klare tilfeller, men de aller fleste psykiatriske pasienter har problemstillinger som er langt mindre sort hvitt. Det er en grunn til at behandlermøter i psykiatrien ofte bruker en stor del av tiden på å diskutere hva pasientens handlinger og utsagn egentlig betyr.

Diagnosene i dagens psykiatri bygger i stor grad på beskrivelsen av symptomer som synes å opptre sammen. De færreste er basert på kunnskap om forenende underliggende sykdomsmekanisme. Derfor er hva som skal være innholdet i en diagnose, samt hva som egentlig oppfyller kriteriet for å være en diagnose, noe som etterlater rom for nettopp tolkning. Dette er svært tydelig når man i den nye utgaven av ICD-10 sannsynligvis kommer til å fjerne diagnosen narsissisme.

At psykiatri er et fag med vitenskapelig belegg for mye av behandling og diagnoser er det ikke tvil om (selv om mange benyttede behandlingstiltak ikke har noen dokumentasjon, og andre, slik som skjerming, har dokumentert manglende effekt, ja tilmed gjør pasienten værre), men at praktisk anvendelse og sågar selve definisjonen av disse diagnosene er avhengig av tolkning er ikke til å komme unna.

Men la oss nå la denne semantikken ligge, og heller snakke om hva som er bra og dårlig i psykiatrien, og hvilke tiltak som kan gjøre den bedre