Sitat av
Drachir
Poenget mitt her er at psykiatri er, til sin kjerne, et tolkningsfag. Som jeg har skrevet tidligere betyr det på ingen måte at det ikke er nødvendig med behandling, noen ganger i form av tvangsvedtak. Det er svært farlig med ansatte i psykiatrien som i den konteksten ikke er bevisst på hvordan deres tolkninger er nettopp det, tolkninger. Hvis du ikke er klar over dette kan du aldri stille spørsmål ved dine tolkninger, og forsøke å sette deg inn i pasientens situasjon. Du forhøyer deg selv til den øverste autoritet på menneskelig normalatferd. Dette er uforenelig med god psykiatrisk behandling.
Du blander sammen to ting.
1. Psykiatri er ikke et fag som handler om å tolke.
Men derimot faget som handler om kunnskap om psykiske lidelser, hvordan disse skal forebygges, og til sist hvordan disse kan behandles. Og dette finnes det massive mengder god og kvalitetssikret kunnskap om.
På den annen side:
2. Det en pasient sier (forteller/opplever) må naturligvis TOLKES.
Men klart, dersom han er ved sine fulle fem, snakker sammenhengende og meningfylt, så vil de aller (aller!) fleste forstå hva han mener, og vil kanskje tilogmed være enige i utsagnene. Eller de vil være uenige. Men utsagnene vil likevel være gyldige, som et adekvat uttrykk for hva pasienten faktisk står for. Ingen problemer så langt.
Men dersom pasienten er psykotisk, manisk, depressiv, eller lar være å åpne munnen overhodet, og ikke sier ett eneste ord, ja; DA må dette tolkes, forsøkes å forståes, og her har vi nok vekslende hell med å nå inn til det som pasienten egentlig ønsker å kommunisere.
Dette er kjempevanskelig, for hvordan skal en setning som:
"Jeg er ettersøkt av CIA, fordi jeg er sønn av John Lennon" forståes?
Eller den stille, passive pasienten som ikke sier noe?
(eksempelvis en schizofren pasient med negative symptomer.)
Utagering er alvorlig og må håndteres deretter.
-Dersom pasienten lar seg snakke ned i forkant -
så skjer dette ikke.
Men straks noen forsøker å knuse en vindusrute med en stol inne på lukket avdeling - så blir han eller henne nok holdt fast eller beltelagt en kort stund.
Og det er en god ting, både for pasienten det gjelder og medpasientene og de ansatte.