Jeg ville ikke skrevet at han utagerte. Jeg ville gitt en nøktern beskrivelse av hva pasienten faktisk foretok seg. Setningen "x forsøker å knuse vinduet på rommet med en stol. Når personalet kommer inn i rommet roer pasienten seg raskt. På forespørsel angir han at "jeg forsøker å komme meg ut fra dette stedet". Det siste døgnet har pasienten gått mye rundt i gangene, snakket raskt, og gått truende mot personale med knyttede never ved gjentatte anledninger" er mye mer beskrivende enn "det siste døgnet viser pasienten økende utagering". Begrepet "utagering" burde alltid utfylles av en beskrivelse av hva som faktisk skjedde. I behandlingsplaner etc. kan det brukes for å gi en betegnelse på pasientens atferd den siste tiden, slik som "Pasienten begjæres flyttet over til en annen post på grunn av gjentatt utagering, truende atferd og voldsepisoder, men da alltid med henvisning til journalnotater som beskriver det faktiske hendelsesforløpet.

At det fra tid til annen er nødvendig med tvangstiltak i psykiatrien er det ikke tvil om. Om du har lest min forrige post vil du se at jeg også skriver nettopp det. Å diskutere hvorvidt det var grunnlag for tvang i TS tilfelle tror jeg ikke er hensiktsmessig. Svært mye av situasjonen rundt TS handlinger vil påvirke hvorvidt tvang i form av beltelegging, en av de mest alvorlige tvangstiltakene, var nødvendig. Dersom han isolert hadde forsøkt å knuse et vindu med en stol for å stikke av, uten å ha oppført seg truende mot personale, og opphørte aktiviteten når personale kom inn, er det lite trolig at beltelegging var rettferdiggjort. Om du tror en akuttpsykiatrisk avdeling med pasienter inne på tvang har vinduer som kan knuses tror jeg du burde tenke om igjen. Ikke bare ville dette vært en enorm sikkerhetsrisiko, på et sted hvor man låser inne selv den minste saks, men rømningsfaren ville vært alt for stor.

At pasienten ikke responderer på dine vennlige tilnærmelser er intet grunnlag for tvangsmidler, utover eventuell tvangsmedisinering dersom det er tvingende nødvendig.

Psykiatri er uten tvil et tolkningsfag. Hele basisen for psykiatrisk behandling er tolkning av en persons atferd og verbale samt nonverbale kommunikasjon. Tenk på hvor fort det oppstår misforståelser mellom vanlige mennesker i daglig kommunikasjon. Det samme skjer selvsagt i psykiatrien. Om en pasient sier til sin behandler "jeg liker deg ikke, du er overlegen og dum, og jeg ønsker ikke å få behandling av deg" vil mange behandlere, i mange tilfeller rettmessig, avskrive dette som ledd i pasientens sykdom. Det kan hende at dette utsagnet likevel har rot i virkeligheten. Mange som arbeider i psykiatrien oppfører seg avskyelig overlegent, med en atferd mot pasienter som ville fått de fleste normale mennesker til å bli sinte eller unngå omgang med personen. Andre som arbeider i psykiatrien er unektelig litt dumme. Jeg har flere ganger sett ansatte forsøke argumenter mot pasienter, for deretter å bli pinlig berørt når pasienten påpeker klare mangler i deres ressonement. En del dokumenterer dette i journal som "mangel på sykdomsinnsikt", ikke som "jeg forsøkte et litt svakt argument, men ble raskt gjennomskuet".

Om en pasient som spør om lov til å gå ut en liten tur, og får avslag pga mangel på tilgjengelig personale, kommer med utsagnet "Dere har faenmeg aldri tid. Dette er et jævla drittsted!", er det sykt og utagering, eller er det en normalreaksjon? Hvordan hadde du reagert dersom du ble sperret inne, og gjentatte ganger ikke fikk gå ut på grunn av manglende bemanning?

Poenget mitt her er at psykiatri er, til sin kjerne, et tolkningsfag. Som jeg har skrevet tidligere betyr det på ingen måte at det ikke er nødvendig med behandling, noen ganger i form av tvangsvedtak. Det er svært farlig med ansatte i psykiatrien som i den konteksten ikke er bevisst på hvordan deres tolkninger er nettopp det, tolkninger. Hvis du ikke er klar over dette kan du aldri stille spørsmål ved dine tolkninger, og forsøke å sette deg inn i pasientens situasjon. Du forhøyer deg selv til den øverste autoritet på menneskelig normalatferd. Dette er uforenelig med god psykiatrisk behandling.