Bare for ordens skyld – er også morsomt å skrive med en som ser ut til å kunne litt om sakene. Dessuten er det jo særdeles relevant i denne tråden, som tydeligvis trenger litt opprydning når det gjelder oprinnelser.

Den eneste versjonen av ordet satan i det hebraiske Gamle Testamente er stn, med sin, som ifølge masoretere (de som ga vokaltegn til Bibelen) uttales satan. Det har aldri blitt skrevet med shin, heller ikke i senere hebraisk.

I det Gamle Testamente betydde det alltid språklig sett "motstander", konsekvent, men i diverse senere tolkninger av f.eks. hvordan denne motstanderen oppfører seg i Job, fikk han tilnavnet "anklageren", fordi det passer mer til hans rolle, og "fristeren", fordi slangen (som på hebraisk heter nachash, ordet satan nevnes aldri her) "fristet" Eva, men dette er som sagt langt senere ikke-semantiske tolkninger. Derfor står det i "Dictionary of the Targumim, the Talmud Babli and Yerushalmi, and the Midrashic Litterature" at satan også kan bety "hostile being, hinderer, disturber, accuser, Satan".

I det Nye Testamente brukes to ord om denne figuren: Diabolos (som betyr baktaleren) og Satana(s). Faktisk er det det første ordet Septuaginta (den tidlige greske oversettelsen av det Gamle Testamente som faktisk var autoritativ innen vi fant Dødehavsrullene) konsekvent oversetter ordet stn med (dette var lenge før masoretene).

Og Satana kommer mer sannsynlig fra det arameiske ordet satana, som skrives med bokstaven samekh, ikke sin, selv om denne opprinnelsen ikke er sikker, men de hebraisk var et dødt muntlig språk på den tid.