I det rotasjonshastigheten øker, vil også den radielle akselerasjonen øke, om man står mot en vegg eller sitter i en stol, så enderesultatet er det samme: Kunstig tyngdekraft. Såvidt jeg kan skjønne gjør du en viktig antagelse i det du sier her; at man i utgangspunktet står stille (svever i vektløs tilstand, f.eks), og skal komme i kontakt med den roterende sylinderen. Det kan bli fatalt. I praksis er det nok ikke så stort problem.

Kunstig tyngdekraft er et vel etablert konsept, og så vidt jeg kan skjønne finnes det praktiske få problemer med en slik utførelse. Det største må nesten være å konstruere et roterende legeme med stor nok diameter, slik at man kan unngå at balanseorganet føler retningsendringen (som fører til at man blir svimmel og kvalm).

Problemene du nevner kan lett unngås ved at astronautene befinner seg på innsiden (på "gulvet") av den roterende sylinderen i det rotasjonen starter og at man øker rotasjonshastigheten sakte for å oppnå ønsket sentripetalakselerasjon. Eventuelt kan man klatre opp og ned stiger mellom den indre sylinderen og den ytre sylinderen. Mens man klatrer vil akselerasjonen øke eller minske etterhvert som man klatrer "ned"/"opp", og man vil neppe merke særlig til rotasjonshastigheten.

Som Einstein sa: Tyngdekraft er akselerasjon, og akselerasjon er tyngdekraft.