Diskusjonen her bærer et åpenbart preg av at de fleste debattantene selv er i "målgruppen" for overvåkning, og setter naturligvis ikke særlig pris på dette. Samtidig overser, eller snarer innser, de ikke dilemmaet man opplever som forelder.

I min ungdom var ikke internet stedet, men jeg har likevel tilbragt mange sene nattetimer med dataspill, sett på kornete pornobilder fra diskett (det vi hadde før CD og sneket meg inn etter en fuktig kveld med sprit jeg rappet fra fatterns skap.
Nå har jeg selv fått to barn. Selv om de ikke er gamle nok til at jeg trenger å bekymre meg særlig enda - eldstemann er tre, så har jeg allerede begynt å tenke på hvordan jeg skal håndtere nettbruk, spilling og så videre. Generelt håper jeg å komme langt med dialog - i tillegg til at foreldrene dine ofte vet mer enn du liker å tro... Jeg håper også å kunne etterleve barnepsykologenes råd om at det kommer en dag da barnet ønsker, og trenger er privatliv, og hvor du heller ikke lenger vil vite alt det gjør og tenker.

Likevel, uansett god oppdragelse og godt forhold, en dag risikerer man å stå i en situasjon hvor man virkelig er bekymret for hva barnet ditt holder på med. Jeg har selv opplevd høyst oppegående og veloppdragne venner som havner på skråplanet på grunn av press fra venner eller ønsket om å bli akseptert av en "kulere" gjeng. Når du som forelder er i denne situasjonen er det ganske forferdelig, og i mange tilfeller hjelper det ikke hvor god dialog du har med barnet - det skal mye til før 15 åringen forteller at h*n røyker hasj med en eldre gjeng når h*n sier at de spiller rollespill...
Jeg mener fortsatt at det skal svært mye til før man som forelder går til det skritt å overvåke barna, og det er ikke noe som hverken skal tas lett på eller brukes til å avsløre om tenåringen drikker i helgene - da holder det å stikke nesa inn på soverommet litt tidlig om morgenen... Dog, det kan være verdt å ha i mente at de aller fleste foreldre gjør dette fordi de ønsker det beste for barna - selv om det særlig i USA finnes en kultur hvor "alt" er farlig. Det er klart at tillit må være grunnleggende, men da kan det jo være verdt å tenke over hvordan man besvarer denne tilliten. Når du mener det er et tillitsbrudd fra foreldrene å overvåke PC-en din må du samtidig tenke litt gjennom hvordan du har besvart tilliten. Bare som et eksempel: som tenåring kan du ofte bli dypt indignert fordi foreldrene dine har funnet en snusboks i skrivebordsskuffen din; men du har jo tross alt deklamert at snuse, nei det gjør ikke du...

Som barn, og særlig eldre tenåring, har man rett til et privatliv, og godt av noen hemmeligheter, men som forelder har man fortsatt et ansvar som ikke alltid lar seg oppfylle bare ved å prate med barna. Dog, som tidligere sagt bør tiltak stå i stil med mistanken. Og man må fortsatt bruke de opplysningene man finner med fornuft og forsiktighet. Det er ikke sikkert det er nødvendig å konfrontere tenåringen med alt man finner, og er mistanken avkreftet går man videre.

Det hele bunner egentlig ut i den evige runddansen; barnas ønske og behov for selvrealisering og opprør, foreldrenes bekymring og ansvar, og begge deler endrer seg med teknologien. I min ungdom var det vanskelig å diskutere kjøp av alkohol på telefonen, den sto tross alt på kjøkkenet og kunne ikke tas med opp på rommet. Så da måtte man benytte sjansen når foreldrene ikke var der - og de benyttet sjansen til å tyvlytte litt hvis du ikke merket at de bare var gått på do og ikke ut. I dag er muligheten for skjult kommunikasjon større, og virkemidlene virker mer drastiske. Jeg kan likevel forsikre dere om at diskusjonen på disse sidene er gammel, men tidligere foregikk den på kiosken og ikke på internett...

Ble kanskje et litt rotete innlegg dette, men jeg håper likevel den gir litt forståelse av foreldrenes side av saken. Å overvåke pc-en for å sjekke om sønnen på 17 ser på nakne damer er ikke å vise tillit; å bekymre seg for om datteren er en del av et tyngre rusmiljø er foreldrenes plikt.