Hvilken: Infinite Jest av David Foster Wallace (1996)

Hva: En episk fortelling om avhengighet, korporatisme, kapitalisme, depresjon, mellommenneskelige relasjoner, eksistensialisme, fransk-kanadisk separatisme og tennis.

Hvorfor: David Foster Wallace er som dem som har fulgt denne tråden vil ha fått med seg, en av mine favorittforfattere, og dette er hans «mesterverk». Regnet av mange som en av de viktigste bøkene gitt ut i nyere tid, kanskje noensinne.

Hvordan: Jeg har et vell av følelser rundt boken, som ikke er så lett å artikulere, men jeg satt stor pris på den kan jeg si. Det er virkelig en voldsom bok (over 1000 sider, nærmere 400 fotnoter som igjen ofte har fotnoter), og jeg brukte over ett år på å lese den. De første 200 sidene slet jeg med å komme inn i boken, og kunne legge den fra meg i måneder i strekk, men plutselig klikket noe og jeg gikk fra å oppleve lesingen som et ork til å sette umåtelig pris på den. Som jeg har nevnt tidligere kan hans noen ganger påtatte verbositet være slitsom, men det er ikke til å komme fra at det er en av de mest intelligente, tankevekkende og nydelige bøkene jeg har lest. Han evner utrolig godt å beskrive samfunnet, og gjør det noenganger så nøyaktig at man blir deprimert av å lese, men tidvis er boken så hysterisk morsom at jeg brøt ut i latter mens jeg satt og leste. Boken virker til og begynne med som en enorm samling løsrevne kapitler uten noen form for sammenheng, men det hele blir knyttet sammen etterhvert på en intet mindre enn imponerende måte. Som en del av satiren over det materialistiske samfunnet foregår mesteparten av handlingen i nær fremtid (ca. rett før vår egen nåtid), da tidsregningen har gått vekk fra år etter kristus til at årene blir oppkalt etter det selskapet som betaler for rettighetene, så man har år som «Year of the whopper» og «Year of Depend adult undergarments». Landet handlingen foregår i er ikke lenger bare USA, men et USA som inngår i Organization of North American Nations (USA, Mexico og Kanada), O.N.A.N. for kort. Selv om dette kan virke som billige poenger, klarer han på en veldig morsom og treffende måte å ironisere over korporasjoners makt i samfunnet. Handlingen er løst sentrert rundt «The Entertainment», en videokassett som er så underholdende at alle som ser den mister lysten til å gjøre noe annet enn å se dem om og om igjen, og ender opp døde i stolene sine, tilgriset av egen avføring. Dette bygger videre på hans tidligere essays om TVs rolle i samfunnet, og hvordan den har en slik ødeleggende effekt på oppriktighet og ekte relasjoner. Det er vanskelig å forklare noe mer uten at denne posten blir mange sider lang, så jeg nøyer meg med å si at det er av bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg, og kanskje den første som har gitt meg en ordentlig fysisk reaksjon da jeg var ferdig med den. Anbefaler alle å lese den, men gjerne varme opp med noen av hans noveller og essays for å bli vant til skrivestilen hans, som kan virke avskrekkende på en del.