Det er ikke noe tankegang. Det er sånn det er. Du sier "flertallet har et diktatur over mindretallet til enhver tid". Ja. Stemmer fint det. Verden er brutal.

Jeg forkynner ingen argumenter her. Verken for eller mot staten. Jeg simpelthen observerer hvordan verden fungerer. Og jeg finner det ekstremt fascinerende. Jeg forsøker ikke å diskutere hva som er moralsk riktig eller galt. Jeg legger bare merke til at til tross for hvor bundet man kan føle seg, så er man i realiteten helt fri. Men så er man ikke det likevel. Fordi man kan gjøre akkurat hva man vil. Men det er en folkemengde der ute som er sterkere enn deg, og hvis du gjør noe de ikke liker, så kan de straffe deg. I Norge i dag er denne straffen heldigvis såpass human at hun i verste fall bare må tåle litt himling med øynene og baksnakking etter å ha blitt omtalt i artikler.

Du kan argumentere så mye du vil for at det burde være lov å bryte ut av staten. Det kan du trygt argumentere for, fordi de fleste er enige om at det skal være lov å si sin mening. Hadde "de sterkeste" ment at alle som er uenig med staten må bøte med livet, så hadde du ligget tynt an. Uavhengig av hva som er rett eller galt. Så sånn er det. Du kan klage på hvordan staten fungerer. Andre kan svare deg og komme med motargumenter. Du kan igjen svare og komme med nye argumenter. Og slik burde det kanskje være også. At man er frie til å si og gjøre hva man vil, uten frykt for noen reprimander.

Ja, kanskje. I en ideell verden. Hvor ingen kunne skade noen, og ingen kunne såre noen. Men slik er det ikke. Du kan ytre deg fritt. Du kan kjøre bil. Du kan kjøre i 100 over fartsgrensen. Du kan hoppe fallskjerm. Du kan spille tennis. Du kan drepe noen. Du kan voldta noen. Du kan se på TV. Du kan stjele fra folk. Du kan spise hva du vil, drikke hva du vil, røyke hva du vil, injisere hva du vil. Du kan egentlig gjøre pretty much nøyaktig hva du vil. Men det var såpass mange mennesker som mente at enkelte av disse tingene er såpass ødeleggende for samfunnet at man bestemte seg for å slå ned på disse tingene. Man måtte sette en strek, eller tegne en linje. Og for at alle skulle være advart om hva som tillates, og hva som ikke tillates, ble det nedfelt et offentlig reglement, også kjent som lover. Noen er selvsagt uenige i disse lovene, men disse er i den kjipe situasjonen at de tilhører et svakere mindretall. Gjør man seg skyldig i brudd på loven som er nedfelt av "de sterkeste", så risikerer man straff fra "de sterkeste". Samme hvor rett man mener man har.

Det er fritt frem for å utfordre staten. Det er bare å prøve å vippe den av pinnen. Hvem som helst kan gjøre det. Absolutt hvem som helst. Du, for eksempel. Men det er ikke så lett. Staten er nemlig meget sterk. Og det er den sterkestes rett. Heldigvis er ikke staten ond. Den kan være kjip til tider. Noen synes den er kjipere enn andre. Men alt i alt bør vi være fornøyd med den staten vi har. Og for de som er så misfornøyd at de prøver å rebellisere seg ut av samfunnet, og blir tatt og får smekk på pungen for det - tough luck. Sånn er livet. Sånn er verden. Det er den sterkestes rett.


Og helt avslutningsvis:
Det er helt greit å sette staten på prøve, slik som du gjør. Staten er sterk, men den er ikke uslåelig. Du er i din fulle rett til å argumentere mot staten, akkurat slik du gjør. Har du gode nok argumenter, vil du få folk med deg. Får du mange nok med deg, blir du sterk. Kanskje til og med sterkere enn staten. Staten endres i det små hele tiden, fordi meninger og makt endres og skiftes hele tiden. Derfor er det verdt å diskutere. Men å vippe hele selve statsprinsippet til side... det er nok ganske usannsynlig i overskuelig fremtid.

Nok en gang. Jeg kommer ikke med noen personlige meninger. Jeg er bare en meget, meget fascinert observatør... Verden er helt utrolig, egentlig.