For å ta metadiskusjonen først: Det er fullt mulig å diskutere eksistensen av en sjel på vitenskapelige premisser. Det er heller ingenting i veien for å definere vitenskap rimelig bredt. Men det forventes selvsagt at man har en vitenskapelig, kritisk og saklig tilnærming, og aksepterer grunnleggende spilleregler for kritisk tenkning og rasjonell diskurs.

Kaizen: Det virker som du bruker begrepet "sjel" både for å beskrive sinnet og for å beskrive en mer klassisk forståelse av en immateriell sjel. Det kan virke litt forvirrende, og grenser mot ekvivokasjon. De aller fleste forbinder "sjel" med at bevisstheten er en immateriell gjenstand som kan leve videre fritt fra den materielle hjernen. Det er overhodet ingen grunn til å tro at noe slik eksisterer, og svært mange gode grunner til å tro at det ikke er slik.

Men spørsmålet "Hvor er jeg?" er et interessant spørsmål selv om man avfeier sjelens eksistens. Fra et tredjepersonsperspektiv er det nærliggende å si at dersom sinnet ditt er det hjernen din gjør – som i hvert fall de fleste ikkereligiøse aksepterer – befinner sinnet ditt seg i hjernen. Men fra et førstepersonsperspektiv, er det ikke sikkert at din opplevde posisjon er den samme. Man føler jo at man befinner seg i sitt eget hode, men hva om vi åpnet kraniet ditt og fant ut at det ikke er noen hjerne der? I stedet er alle nerver fra alle sanser trukket til et kretskort med en radiosender, som sender signalene videre til en mottaker utenfor ditt eget hode, som så sender dem videre til hjernen din som befinner seg i en oppbevaringstank et helt annet sted. Hvor er "du" da? I hodet, hvor du opplever å være, eller i oppbevaringstanken hvor hjerneaktiviteten din er?

Bevissthetsfilosofen Daniel Dennett har skrevet et essay som tar dette tankeeksperimentet enda lenger. Det er noen sider langt, men absolutt interessant, tankevekkende og underholdende lesning: Where am I?

Men du kan vel forstå at en vil hige etter en forståelse av universet som er mest mulig riktig, fremfor den man synes er mest spennende eller gir mest trøst? Og det er dette som er årsaken til at mange av oss konkluderer som vi gjør.

Det hadde vært en skam, men det er jo ikke tilfelle. Det foregår store mengder forskning på sinn og bevissthet. Psykedeliske stoffer forskes det nok mindre på, delvis på grunn av etiske og juridiske problemstillinger.

De mange mystiske forestillingene rundt konglekjertelen, som den heter på norsk, er ikke annet enn etterslep fra at Descartes – på meget dårlig grunnlag – trodde den var bindeleddet mellom hjerne og sjel og stedet hvor alle tanker oppstår. Han trodde dette hovedsakelig fordi han trengte en teori på hvordan sjel og hjerne er sammenbundet, og fordi han trodde at bare mennesker har sjel og (feilaktig) at bare mennesker har konglekjertel. Du kan lese mer om det her, om du er interessert: http://plato.stanford.edu/entries/pineal-gland/

Det er overhodet ingen grunn til å tro at konglekjertelen skulle knytte sjelen til hjernen. Og det finnes ingen gode grunner til å tro at det skulle eksistere noen immateriell sjel i det hele tatt.

Problemet er jo at introspeksjon ikke på noen måte kan bidra til å avgjøre sinnets opphav. Det eneste du kan oppnå med introspeksjon er å utforske hvordan det føles å være bevisst. Du kan erfare sinnstilstander, men du kan ikke konkludere ut fra det hva de grunner i. Er det for eksempel noe som helst ved det å erindre en tidligere episode som avslører hvordan minnet fysisk lagres i hjernen ved hjelp av milliarder av synapsefyringer? Nei, det er det ikke.

I tillegg er jo det å trekke frem kjemiske stoffers påvirkning på sinnet et argument mot denne immaterielle og fristilte sjelen. Når rimelig drastiske endringer i hjernens kjemiske prosesser medfører helt spesielle sinnstilstander og opplevelser, så tyder jo det meget sterkt på at sinnstilstandene og opplevelsene grunner i hjernens kjemiske og fysiske prosesser – at sinnet er det hjernen gjør.