Sitat av
Skeetonez
Når jeg "rakker ned" på feite folk så prøver jeg som regel bare å rekruttere de til trening og en sunnere livsstil. Jeg tvinger de ikke til noe som helst, jeg bare forklarer at med litt arbeid og disiplin så kan de få en penere kropp og føle seg bedre med seg selv. Jeg har tilogmed tilbydd meg selv å begynne å trene med visse kompiser som er feite.
Jammen er ikke du edel.
Sitat av
Skeetonez
Det skal også sies at hvis en feit person er [...] komfortabel med all baksnakkingen og mobbingen så har jeg ingen problemer med det. Problemet er når de skal få lavere selvtillit/depresjon eller lignende pga fedmen men enda ikke gidder å gjøre noe med det. Får de ikke lavere selvtillitt eller lignende så ser jeg ikke noe problem med fedme. Hvis de takler å bli kalt "en feit jævel" i trynet uten å bli det fnugg lei seg så er det rett og slett en kul person.
Evner du virkelig ikke å se at du selv bidrar til dette?
Det er kanskje ufattelig for mange, inkludert deg, å tenke seg, men enkelte trives faktisk med å være store. Og jeg tror veldig mange flere kunne levd et lykkelig liv med litt ekstra kjøtt på beina om det ikke var for at en god del av oss har en skrudd idé om at ingen overhodet kan trives med å se sånn ut. Og siden de på ingen som helst måte kan ha det bra med seg selv, så er vi i vår fulle rett til å vise vår forakt gjennom å gi dem overbærende blikk, slenge stygge kommentarer, eller redusere hele dette komplekse mennesket med alle sine evner, ferdigheter og særegenheter til «hun/han feite». Og om det er noe som forringer livskvaliteten til overvektige, så tror jeg faktisk det vel så gjerne er hvordan resten av samfunnet behandler dem, som de faktiske kiloene de har ekstra.
Jeg ser for øvrig mange problemer med fedme. Det at feite folk mobbes til å forakte kroppen sin burde derimot ikke være et av dem.
Sitat av
Xasma
Av rent pragmatiske grunner, så mener jeg argumentet for gener faller bort. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi det å skylde på hvordan man er født på mange måter er grov ansvarsfraskrivelse. Hvis du forstår matematikk saktere enn andre, så må du jobbe mer med det. Hvis du legger på deg lettere enn andre, må du trene/være mer bevisst på kosthold enn andre, og listen fortsetter. Bare fordi naturen ikke ga deg beste forutsetning for noe, betyr ikke at det er greit å legge seg ned og godta en skjebne. Mennesker skapes av en kombinasjon av miljø og gener er intet nytt under solen, og de aller fleste kan gjøre noe med det. Visse kan selvfølgelig ikke det - og derfor skal man være svært forsiktig med å skue hunden på håret og være nedlatende. Men når man ser hvor mange som kan gjøre en endring ved å legge om livsstilen med enkle kostholdgrep og enkel mosjon, så er det for meg innlysende at enda flere kan hvis de vil.
For å dra min parallell videre - selv om man har dysleksi eller lignende, forventes det at voksne personer skal kunne prosentregning og kunne finne sin egen skattesats. Det kan ta de med lærevansker lengre tid, men det gjør det ikke greit å skatte for lite av den grunn. Samme prinsipp gjelder å ta vare på sin egen kropp, noen må bruke mer energi på det, og sånn er det. Akkurat som at jeg la listen på matematikk til at man skulle finne en skattesats, så trenger ikke alle se ut som modeller heller.
Jeg regner med at denne var myntet på meg. Poenget mitt var å få frem at det sannsynligvis finnes genetiske årsaker som kan gjøre enkelte mer utsatt for å bli overvektige. Dette har jeg inntrykk av at svært mange ikke vet noe om, i hvert fall om jeg skal dømme ut i fra synet folk flest har på overvektige – et syn som tilsynelatende er ganske utbredt også på dette forumet. Det stemmer sannsynligvis, som du sier, at det mest sannsynlig er en god, gammeldags blanding av arv og miljø som spiller inn. Allikevel synes jeg den gemene oppfatning om at alle overvektige er late og tiltaksløse og trenger å ta seg selv i nakken er moden for utskifting.
Jeg er helt enig i at genetikk ikke må bli en hvilepute. Jeg er dog av den oppfatning at en diagnose eller annen form for forklaring ofte kan bidra til det motsatte: Om man vet at man har dysleksi, har man fått en forklaring på hvorfor man sliter mer enn det som er vanlig, og da øker gjerne motivasjonen for å jobbe litt hardere for å oppnå resultater. Ut i fra egen erfaring vet jeg i hvert fall at det er utrolig godt å få en bekreftelse på at man ikke er dum eller lat, men at man pga. fysiologiske årsaker har andre forutsetninger og derfor må justere arbeidsinnsats deretter. Det skal sies at jeg aldri har slitt med overvekt selv, men jeg tenker meg at mye av tankene rundt det å ikke strekke til er ganske likt der som ved f.eks. dysleksi eller ADHD.
Sist endret av Samleieobjekt; 18. januar 2014 kl. 22:12.