I begynnelsen så jeg bare ikke poenget. FB var helt nytt og en del registrerte kontoer helt i starten, men det var langt i fra noe en var nødt til å ha for å være innafor. Jeg var i det hele tatt usikker på hva det var, og litt skeptisk til å brette meg ut på nett med fullt navn. Jeg følte det ville bli veldig formelt, nærmest offentlig, noe jeg ikke hadde så veldig lyst til. Har aldri hatt noe særlig stort eksponeringsbehov, og jeg har vel til dags dato fortsatt ikke blitt helt fortrolig med identitet på nett; jeg føler veldig fort at jeg mister kontrollen over min egen synlighet og hva som er tilgjengelig av informasjon om meg, og det synes jeg er veldig ubehagelig.

I de senere år har det også blitt en slags prinsippsak for meg. Jeg har blitt eldre, og ser nå at skepsisen jeg hadde da var velbegrunnet. Særlig det Myoxocephalus sier om Facebook som en samfunnskritisk infrastruktur. Det er så himla riktig, og jeg tror ikke flesteparten av de som er på Facebook selv, ser at det er slik, i hvert fall later det ikke til å plage dem nevneverdig. Jeg har ikke noe imot elektroniske, internettbaserte løsninger (BankID, MinID etc. - praktiske og nødvendige elektroniske løsninger som det kommer til å bli stadig mer av), men når et privateid, kommersielt milliardærselskap, som ikke tar mitt personvern på alvor, påberoper seg eierskap til bildene jeg måtte finne på å legge ut og overvåker mine nettvaner for å prakke på meg mest mulig passende reklame, nærmest har blitt en forutsetning for at jeg skal greie å fungere normalt i samfunnet, da steiler jeg. Noe av det fascinerende med dette er at det er ingen myndigheter, etater eller andre overordnede som har bestemt at jeg må være en del av dette. Det er folk selv som har skapt monsteret, ved å registrere seg over en lav sko.

Det er egentlig ganske interessant at det alltid er jeg som får spørsmål om hvorfor jeg ikke er på FB, så lenge det faktisk er alle andre som aktivt har registrert seg. Jeg har forholdt meg fullstendig i ro. Når jeg så på en saklig måte har forklart hvorfor jeg har valgt å avstå fra dette, i mine øyne, høyst spekulative nettstedet, får jeg gjerne en lang preken om hvorfor jeg må være der og alt det fantastiske jeg går glipp av. Jævlig irriterende, og jeg forstår mer og mer hvordan folk som ikke drikker har det, for å si det sånn. Det er jo jeg som burde spørre hvorfor du frivillig bretter ut dine personopplysninger, CV, daglige rutiner og mellommenneskelige relasjoner, for å nevne noe, til allmenn forlystelse.
Det virker i det hele som den godeste Orwell i stor grad fikk rett i sine framtidsprofetier angående overvåkingssamfunnet. Det hverken han eller andre derimot greide å forutse, var at vi i så stor grad skulle bistå styresmaktene ved å la oss overvåke helt frivillig.

Du er kanskje ikke mer synlig for andre på nett, men jeg skal love deg at Facebook vet mer om deg og din gjøren og laden enn Skatteetaten gjør.

Jeg har ikke kontakt med noen fra barneskolen, og kun et fåtall fra ungdomsskolen. De få jeg faktisk liker, greier jeg utmerket å ha kontakt med gjennom andre kanaler. Noen vennskap ebber sakte ut av selg selv; man blir eldre, forandrer seg og flytter rundt. Kjenner meg veldig godt igjen i det at man har noe å snakke om, ja. Har hørt mer enn én gang at det er så trivelig å snakke med meg for første gang på en stund, for de har jo faktisk masse å fortelle meg. Sånt synes jeg er hyggelig, da, håpløst gammeldags som jeg er. Dog, dette har selvfølgelig også sine negative sider. Endret sivilstand blir visst kun annonsert på FB i våre dager, har jeg etter hvert funnet ut. Og hvis jeg ikke har snakket med deg (som er vel vitende om at jeg ikke er på Facebook) på en stund og spør hvordan det går med dama som jeg ikke vet at du slo opp med for en måned siden, er det selvfølgelig min feil at jeg ikke har fått med meg dette.

Da er vi to. Jeg har stort sett gått på skole den tiden Facebook har eksistert, men det har ikke vært et problem så langt. Men det kan det være, dessverre. Dette er en av grunnene til at friheten til ikke å være på Facebook i stor grad er en falsk frihet.
Hvis du blir spurt tenker jeg det beste er å svare ærlig og saklig, og prøve å få fokuset over på at du er en selvstendig person som stiller spørsmål og ikke ukritisk følger strømmen, framfor at du er usosial og lite oppdatert. Kanskje Myoxocephalus’ liste på første side kan danne et godt utgangspunkt?

Hel til slutt litt ekstra motivasjon for å logge seg av for godt: Så mye vet Facebook om deg.