Det er nettopp det. Jeg aner ikke selv hva jeg kan gjøre for å få det, eller om jeg i det hele tatt kan. Jeg har jo gått til utallige psykologer,vært innlagt som nevnt. Men får aldri noe ut av det. Jeg føler jeg bare lever i min egen boble. I den bobla så er det eneste det dreier seg om inni der er, selvmord.
Jeg har så lite å leve for, greit jeg har familie og noen venner. Men de er smertelig klar over hvordan jeg har det. Så sånn sett da, er det riktig å være i live og da være en konstant urolighet for dem? Og det er jo ganske håpløst for de rundt deg, at de ikke vet hva de kan gjøre for at JEG skal få det bedre, når jeg har gitt opp det der. Jeg har prøvd å få det bedre meg meg selv, men ikke nå lenger. Det funker ikke. Selvfølgelig har jeg lyst å se tantebarna mine vokse opp, men ikke med en kronisk deprimert tante som bare sitter hjemme og sturer. For detta livet jeg levd, det har ikke vært et lystig et. Bare pga av meg all min depresjon, har det tatt helt knekken på min mor. Da slipper alle sammen alle de bekymringene som dem har om meg, og jeg slipper det livet her .
Så når jeg dør, så burde heller de etterlatte snu om tankegangen sin og tenke; Ja, nå fikk hun det hun ENDELIG ville. Og det var dø. Hun fikk det som hun ville.
... Og hvem vet. Kanskje jeg blir gjenfødt som hest, sommerfugl osv?