Hei. Synes dette var en interessant diskusjon, og dette er ganske aktuelt for meg. Jeg synes det er så feil av mennesker å dømme dem som tar selvmord. Kalle de feige og egoistiske, fordi de etterlater seg familie og venner. Men, skal man leve for alle andre sin skyld da? Jeg er realtivt ung, jeg er 22 år. Men jeg vet helt sikkert at jeg vil dø. Jeg har slitt mye i mitt liv, mitt første forsøk på å ta livet mitt var når jeg var 12 år. Mange sier til meg; det er bare å skjerpe seg, ta seg sammen. bare ikke tenk de tankene, så går det over. Folk tenker sikkert at det er filleting jeg vil forsvinne fra. Men har de vært inni hodet mitt? Jeg har gått(går litt hos en nå) til flere psykologer, jeg har brukt medisiner, jeg har vært innlagt på psykiatriske sykehus flere ganger. Men ingenting hjelper. Jeg føler selv det er bare kroppen min som er her. Jeg bare vandrer rundt her som en slags zombie, til "glede" for andre. Eneste grunnen til at jeg fortsatt er i live, er pga. andre. Men det skal da ikke være MIN grunn til å leve? Jeg vil leve for min egen skyld, men jeg har forsøkt i så mange år. Jeg greier ikke bli lykkelig. Greit nok, jeg kan være lykkelig, men det varer et par dager maks, men de tunge tankene henger over meg for det. Jeg prøver bare å finne en helt sikker, smertefri måte å gjøre det på, som jeg kan med sikkerhet prøve. For jeg har hatt nok av mislykkede forsøk. Og hvorfor skal alle andre begynne å belære en som rett og slett ikke vil leve mer? Greit nok, jeg kan skjønne det hvis personen bare er litt trist fordi kjæresten akkurat har dumpa h*n og slike filleting. Men se på meg, jeg har kjempa mange år. Og jeg blir ikke bedre, har prøvd utallige ting. Men snart klarer jeg ikke mer. Fra jeg står opp om morgenen, til jeg legger meg om kvelden, er det der. Det surrer inne i hodet mitt. Jeg er så lei av å hate meg selv, ha alle disse vonde tankene, huske alt det triste som har skjedd osv. For terapi fjerner det ikke, medisiner fjerner det ikke, sjukehusopphold fjerner det ikke. Og jeg greier hvertfall ikke fjerne det selv, ikke når alt har blitt en del av meg etter så mange år. Og når jeg ikke blir bedre av det her, da har jeg prøvd. Men, vi kom hit til jorda ufrivillig. Hvorfor skal det være så skamfullt/grusomt/egoistisk å få kunne velge selv når man vil dø?