Det er natt på origins og jeg og to kompiser spiller sammen. Det er ganske mange players online så vi er skjerpa. Han ene kompisen starter ny figur og starter i Kameni. Han andre har Sector B kit (- NVG) og er på den vestlige øya og må jobbe seg østover mot oss. Han har en fryktet broforsering i vente. Oppgradet vårt er todelt: Vi må først finne hverandre. Så skal vi få bygd et hus.

Etter å ha sett ut markering på kartet noen ganger kommer jeg frem til at jeg er i nærheten av Kameni selv, så jeg og S avtaler å møtes i industribygget der. Det står en APC Scrap (pansra kjøyretøy med plass til 6 eller 7) midt i byen og lyser nordover langs veien. Vi finner et hjul til det og et par jerrykanner. Det trenger motor og fler hjul så vi bestemmer oss for å dra ned til Ekaterinburg som er den største industribyen på hele øya. Stemning på skype er ganske skjerpa og vi spiller med stort fokus. Både jeg og T har ganske mye å miste. Vi har backpacks og våpen fra salvation city og bærer med oss masse byggemateriell til hus. T har spawna på den vestlige øya og har en fryktet brokryssing i vente.

Jeg har heldigvis NVG og det gir en viss fordel på vei nedover til Yaroslav gjennom de mørke skogene. S ser bokstavelig talt ingenting og går etter lyden av min andpustenhet og fotskritt. Når vi nærmer oss Ekaterinburg trekker vi litt lenger ned mot kysten og etter å ha sikra området tar jeg frem kikkert og ser om det er noen zeds på nordsiden av byen. Nada nix. Vi beveger oss ned til et rustent blikkbygg ala det som står i Stary Sobor i Chernarus. Der finner vi et lik som kompisen min S begynner gjennomsøke. På utsiden står en Ural med et hjul som jeg tar av. Det er topp stemning å finne et hjul før vi i det hele tatt har begynt å lete i garasjene.

Med et blir jeg var på en APC Scrap som står forlatt rett opp i veien. Jeg ser meg godt om først og beveger meg hukrygga mot den mens jeg speider omgivelsene samtidig. Den trenger bare et hjul og har halv tank. Lykke! Jeg bestemmer meg for å la den stå uten hjulet mens vi trekker ned mot puben og sykehuset i søk etter sekk til S og diverse sanitetsutstyr. Der begynner å lysne mens vi går gjennom byen. Vi tar en runde rundt sørsiden av byen og går oppover igjen langs brygga. Det er blitt såpass lyst at S endelig kan se noe gjennom siktet på DMRen jeg har gitt han så en dekker mens den andre går over åpne områder. Etterhver har vi ganske god dekning mellom murveggen og et tog på brygga så vi beveger oss oppover sammen mot APCen.

Over gjerdet ser jeg en spiller med zeds i hela på vei ned mot bensnstansjon på nordsiden av byen, farlig nærme APCen vår. S blir varslet. Verdien av et liv og verdien av en varm og trygg panserdoning begynner å kalkuleres i hodet i det enda en spiller dukker opp sammen med han første. Heldigvis er det heroes de og og de har bare pistoler. Det går bra, vi har situasjonen under kontroll. S ser enda en til opp i skogen vi kom fra tidligere. Han sitter ved et bål og varmer seg. Han også er hero og mest sannsynligvis er han venn med de to andre. Til tross for noe høy puls bestemmer vi oss for at vi kommer til å prøve å prate med dem hvis de prøver seg på APCen vår. Vi kommer høflig og bestemt til å forklare dem at den er vår og sånn er det.

De stikker av dit de kom fra og S følger dem langt opp i skogen med kikkertsiktet sitt. Perfekt. Alle lever til å se enda en vakker dag på Taviana utfolde seg. Jeg setter på hjulet mens S dekker meg og vi dra for å plukke opp T. T på sin side måtte hjemme seg for helikopter og biler som har kjørt forbi mens han har løpt mot brua. Jeg sympatiserer, jeg har kjent på den angsten selv. Han har forberedt seg mentalt på hva han skal gjøre hvis han møter noen. Jeg og S begynner å nærme oss Sabina i det tre helikoptre åpner helautomatisk ild på oss. Hjertet hopper i halsen. Bånn klamp! Selv om jeg er klar over at vi er i det best utrusta kjøretøyet for en situasjon som dette er det fortsatt det mest intense jeg har kjent på lang tid. Jeg ser sporlys fly centimetre fra fjeset mitt og hører konstant plinging av metall på metall. Vi gir gass mot Sabina og satser på å kunne miste dem i gatene. Men helikoptrene skyter stadig og treffer farlig godt til tross for hyppig gatebytte. Til vår store skrekk begynner faktisk både hjulene og motoren å ta litt skade. Det virker dog som at en av helikoptrene har trukket seg vekk. Etterhvert som vi nærmer oss sør siden virker det litt som om de andre to har gitt seg, vi har ikke hørt skyting på et halvt minutt. På vei ut av det siste lyskrysset hører vi dem igjen og de åpner ild fra langt hold. Jeg tar av motorveien og forsøker å miste dem i skogen sør for Sabina.

Et av dekkene våres eksploderer og bilen skeiner hardt mot venstre. Faen. Jeg hopper ned i baksetet og skulle ønske jeg kunne skalke luka. Vi begynner å vurdere alternativene våre. Løpe sikk sakk fra tre til tre tilbake til Sabina for å finne et hjul? Drite i hele bilen og løpe mot T som er på vei over brua bare noen kilometer unna. Eller skal vi ta opp kampen med helikoptrene? Mens vi tenker høyt hører vi lyden av en motor. Det kommer en lastebil rett mot oss gjennom skogen. En ny type frykt kommer inn i bildet. Frykten for banditter med store våpen. Helikopterne flyr over igjen og legger en hver plan om å gå ut å engasjere en potensiell fiende død. Vi velger å sitte i ro og se hvordan situasjonen spiller seg ut. Vi ser at de er tre stykker. En er bandit og har det fryktede store våpnet. De andre to er vanlige survivors med pistoler. En av dem kommer bort og setter seg inn, før vi vet ordet av det sitter alle tre nede i sofaene sammen med oss! Vi hilser på dem. De to med pistolene sier hei mens banditten sier at vi må legge fra oss våpnene. Vi slår tilbake at de trossalt sitter i ly av helikopterne i VÅR minitank. Det ble ikke noe mer snakk om de våpnene og stemninga blir etterhvert ganske trivelig. Vi har alikevel på følelsen hele tiden at de nok godt kunne tenkt seg kjøretøyet og våpna våres. Heldigvis sitter vi trygt i baksetene av den lille stridsvogna vår, noe som gjør det klin umulig å drepe oss og dette er de nok svært klar over. De tilbyr oss et hjul og de får litt morfin og blod i bytte.

De kjører vekk og mens S følger med på dem setter jeg på det nye hjulet. God stemning igjen. Jeg føler allerede et bånd til den kjerra her, og før vi ble skutt utenfor Sabina hadde jeg det helt topp i førersetet mens vi krusa nedover langs motorveien med vinden i håret og en perfekt 180 graders panoramautsikt over landskapet. Den følelsen kommer tilbake og stresshormomene er på vei ut av systemet. Det blir en kortvarig glede. Helikopterne har ikke gitt opp og en halv kilometer senere blir enda et hjul skutt ut. Skrekkscenariet fengsler oss igjen. T er snart fremme på østsiden av bruen da han blir tilsnakket av noen han ikke ser. Situasjonen føles håpløs. Vi kan ikke komme oss raskt til T for å hjelpe han hvis det skjer noe og han på sin side har et stykke igjen til oss og en survivor i sitt nærområde.

Jeg bestemmer meg for å se om jeg kan løpe ut og enten dra med meg helikopterne vekk, eller miste dem slik at jeg kan løpe til et grustak litt oppi veien. Jeg er sulten. Jeg er veldig sulten. Har vi noe mat? Nei, det har vi ikke. Faen. Ok, nå begynner det å haste gutta. Det viser seg også fort at det er klin umulig å miste de helikopterne, de splittet seg opp og nå har vi et helikopter som flyr turer over meg som står hundre meter unna og et som flyr over APCen og begge peprer løs hver gang. Vi må prøve å skyte dem ned så jeg tar en runde rundt i skogen og ser etter survivors før jeg begynner å skyte. Det viser seg å være en god ide da jeg kommer over en fyr ikke lenge etterpå. Han er på vei mot meg og jeg roper you need to turn around, you do not want to mess with me or these choppers above right now. Han svarer im friendly im friendly, okay okay I will continue to Sabina, good luck take care. Jeg følger han ut av syne og ser at han går den retninga han sa han skulle og prøver å ta opp kampen med helikopterne. Jeg får skudd 3-4 skudd i et av dem to overflyvninger på rad og S rapporterer at de ser ut til å lande. T har rista av seg han han møtte og begynner å nærme seg. At helikopterne var på vei ned til å lande viste seg å være feil. De kommer tilbake i kjent stil. S hopper ut for å skyte han og. Jeg lider av akutt sult og mister blod. S blir skutt, men får bandasjert. T kommer løpende over jordet sør for oss for å hjelpe oss ta helikopterne. Han får av noen skudd, men en gjeng zeds fra et jakttårn i nærheten kommer løpende og han blir knocka ut, knekker benet og begynner å blø. Vi får omsider drept alle zedsa og gitt hverandre blod, bandasjer og morfin. Det er blitt sent og S logger ut. Jeg begynner å løpe mot Byelov lenger sørøst for å finne mat da vi ikke har noe og behovet mitt er prekært. På vei tilbake er planen å sjekke grustaket etter hjul.

Jeg blir skutt og slått ut av helikopteret på vei vestover, men det er heldigvis det siste jeg ser til de for etter å bandasjere blødningen tar jeg relog bak et tre. Det var kanskje litt feigt, men jeg gadd ikke å dø mot de helikopterne fordi hurrdurr vi er AI og ser deg uansett om du prøver å gjemme deg eller ikke. T relogger han også og jeg greier å få loota meg en mat i Byelov og finner en brannbil jeg fjernet hjula på.

Det står en foundation på nordsiden av mappet som skal fullføres så fort vi logger på igjen og vi har fortsatt den APCen i god behold.

Det er fett at man kan få så mye spenning selv uten å være i skuddvekslings med spillere. <3 Dayz