Skolen blir ofte blandet inn selv om de vil eller ikke, fordi det er der dere møtes.. og fordi det er bedre enn å dra dere ned på politistasjonen eller til barnevernet. Man kan si det er feil, men i praksis er det ofte minst dårlige valget.

I tillegg er det sånn at lærerene sitter med mye informasjon om hvordan det går med dere, på godt og vondt (om dere har overskudd, er glade, triste, etc) og har plikt til å blande seg inn hvis de bekymret for noe (alt fra narkotimisbruk (ikke bruk) til vold hjemme til incest kan slå ut i "sliten elev som ikke er interessert i noe som helst".. eller det kan være absolutt ingenting, og da er det jævli kjipt å ha pussa barnevernet på uskyldige foreldre) . Du kan selvfølgelig da si at skal skolen ikke blande seg, men si ifra til noen andre..men igjen, det innebærer barnevern eller politi; så da er det ofte bedre at oppfølgingen av elevene gjøres på skolen, selv om det som har skjedd har foregått båd hjemme og på skolen.. fordi da kan dere straffes uten at det fucker opp livet til dere eller foreldrene for framtiden.

Som eks-lærer og iks-it-ansvarlig på skole kan jeg forøvrig nesten garantere dere at noen har sladra.. enten med vilje eller fordi de har blitt tatt av foreldre..

.. ellers, mitt råd er å bare si unnskyld i hytt og pine, uansett om dere mener det eller ikke. Det fungerer. Jeg forundret meg stort over hva elever slapp unna med uten straff om de bare gråt litt og sa "jeg angrer kjempemye!".. for deretter å komme smilende tilbake.

Tja, smja. Ett eller annet sted må dere jo være, men det finnes også mange rare mennesker som lagrer ting som blir skrivi, juger og gir seg ut for å være noen andre der ute... så ja, verden er kaotisk, og det er defintivt en risiko forbundet med å dele historier åpent, og den kommer du ikke bort ifra.. særlig på facebook, som er knyttet opp mot den ekte identiteten din.

... og den må du selvfølgelig veie opp mot hva du får ut av det.