Hei, folkens! Da er det på tide med en ny rapport. Stoffene jeg skal ta for meg denne gangen er 2C-B og MXE.

Alder: 22
Vekt: 38-40 kg (dette er relevant for historien)
Dose: 10mg 2C-B nasalt, 70mg MXE nasalt. Jeg er en sucker for snorting.

[COLOR="Purple"]Nexus - 2C-B[/COLOR]

Solen reflektertes av de solide glassvinduene og kastet myke strimer av lys i rommet. Jeg vendte ansiktet mot solen, og tenkte at det ikke kunne drøye lenger nå. For første gang skulle jeg prøvde 2C-B helt rent. Sammensetningen av møbler, lamper, veggtepper og innrammet kunst ga rommet et psykedelisk preg i seg selv. Dette kunne bli en intens tur. Utenfor gikk naturen sin gang. Det var midt i overgangen til vårsesongen. En heftig kamp mellom kulde og varme. En tripsitter var ikke å forakte, og vi inviterte Twisted Mushroom på besøk. Vi småpratet mens jeg vandret rundt i leiligheten og forberedte. Det psykedeliske fenetylaminet ble omhyggelig veid opp, og delt i flere tynne striper. For min del var det ikke snakk om å gjøre annet enn å kjøre det opp nasalt. Valget av dosering landet på 10mg. Noe jeg hadde lest skulle være en moderat dose. Det jeg ikke tenkte på var at gjennomsnittet av mennesker de baserer slike dose ikke er i samme vektklasse som en Schäferhund. Jeg dirret av forventing mens jeg satt krumbøyd over stueburdet. Omhyggelig førte jeg stoffet gjennom seddelen og opp gjennom neseborene. Jeg har sjeldent problemer med å sniffe substanser men dryppet av 2C-B var svært lite smakfullt. Nokki på sin side valgte å kjøre på med 35mg oralt. Jeg lente meg tilbake mot de mye sofaputene. Vi sitret begge av forventing. Jeg lukket øynene en sekund og trakk pusten dypt. Men noe var allerede i ferd med å skje. Den visuelle informasjonen hadde begynt å forandre hvordan jeg skulle oppfatte og tolke omgivelsene. Forskrekket oppdaget jeg at teksturen i overflatene rundt meg var i full modifisering.

Det kan hverken beskrives som skjørt eller minimalistisk. Mer voldsomt, grovt og kraftfullt. Twisted satt fornøyd og spilte Fable 2 på Xboxen min mens han småpratet ivrig. Det var på dette tidspunktet jeg kjente at noe presset seg vei opp gjennom halsen min. Kanskje jeg skulle fastet likevel? Jeg skjønte umiddelbart at det bare var en ting å gjøre. Run, Forrest. Run!. Da jeg hadde utført oppgaven gikk jeg straks tilbake til sofaen. Uten hell. Magen min var fremdeles ikke tilfredsstilt. Denne gangen var det ingen nåde. Til tross for at toalettet bare var tre trappetrinn og et par meter unna rakk jeg bare å komme til dørstokken med hendene presset for munnen i et desperat forsøk på å forhindre det som var i ferd med å skje. Hverken Nokki eller Twisted Mushroom lot til å ense dette, engang. Jeg regner med at dette er fordi de er vandt med slikt. Noe jeg også i grunnen er. Men heller ikke dette skulle vise seg å være særlig effektivt. Oppkastet sprutet ut av kjeften min i beste stil som en fyllesjuk sjømann. Ja, jeg vet at jeg er sexy. Resten havnet i toalettet, og jeg gjorde et tappert forsøk på å tørke vekk resten mens verden nærmest gikk i oppløsning rundt meg. På rundt denne tiden visste jeg at ettersom oppturen var så intens ville turen definitivt bli av det voldsomme slaget. Det var ikke annet å gjøre enn å bare flyte med, som vanlig. Forvrengte lyder ga en metallisk gjenlyd i rommet. Jeg kunne se lyden bre seg som bølger og energitransport gjennom luften. Det ble så mye at jeg rett og slett kollapset på gulvet mens sterke farger randt både opp og ned veggene. Jeg visste knapt hva som var opp eller ned. Det å bare eksistere var nok i seg selv. Ettersom tid ikke var et begrep jeg forsto meg særlig på der og da vet jeg ikke helt hvor lenge jeg lå der før Nokki kom for å hente meg. "Kom, da. Du kan jo ikke bare ligge der", sa han og smilte til meg. Den trygge, kjente skikkelsen hans fikk det til å strømme en bølge av lykkerus gjennom kroppen. Ikke fordi jeg var redd eller engstelig, men fordi jeg så gjerne ville ha noe. Dette noe fant jeg ut var et glass med vann og en bøtte til å eventuelt spy mer i. Noe jeg absolutt ikke var i stand til å finne frem selv. Jeg kunne ikke ha ønsket meg noe mer enn ham, et glass vann og en jævla spybøtte. Han geleidet meg forsiktig inn på det kjørlige, mørke soverommet slik at jeg kunne legge meg ned i sengen. Åh, den deilige, gigantiske runde sengen vår.

"Hva er det du ser, da?", spurte jeg ham nysgjerrig. Han hadde jo tatt 35mg, så jeg forventet meg at det skulle være i rundt samme gate som meg. "Neei, jeg ser ikke så mye. Veggene ser litt ut som 3D på kino, da". Jeg stirret uforstående på ham. "Åh, tuller du! Ikke nå igjen!", utbrøt jeg. Det var akkurat som sist vi tok 2C-C derivatet 25nBome. Han oppførte seg som en guttunge på fem år i totalt eksase over den nye måten å se verden på. Vel, han kunne jo faktisk se noe. Jeg på min side hadde store problemer med å i det hele tatt se et ansikt i sin klare, tydelige form. Alle overflater var dekt av geometriske mønstre med grelle, skrikende farger. Bøtten han hadde plassert ved sengekanten kunne jeg i alle fall ikke se, da det brettet seg mayamønstre over den i hurtig tempo. Til tross for at jeg ikke visste om jeg var kald eller varm (ei heller hva jeg skulle gjøre med saken) føltes det ut som om kroppen var tyllet inn i et varmt pledd. "Skal du ikke bli med ut litt i stua da?", spurte Nokki ivrig. Jeg satt meg langsomt opp av sengen og betraktet rommet rundt meg. Ut av taklampen kravlet det bisarre, geometriske figurer. De strakte seg mer og mer ut mot meg jo mer jeg stirret på dem. Prosessen av synsinformasjon i hjernen ble overbelastet av stadig nye OEV's. Overflater og omgivelser gikk fra et tegneserieaktig preg til teksturen i et abstrakt vannmaleri. Da jeg endelig våget meg opp fra sengen, og ut i stuen ble alt så intenst at jeg hadde et ønske om å finne et par solbriller. Det var nettverk av forskjellige kulører rundt alle mennesker og objekter. Litt som ekstreme glorier av energi og livskraft.

Figurene som kravlet ut fra taklampen så ut som disse Shulgin holder:
http://i42.tinypic.com/334i7us.jpg

Jeg satt en stund på øverste trappetrinn mens jeg bare stirret rundt meg som en smått psykotisk pasient fra Dikemark. Til tross for alle disse intense, visuelle forandringene persepsjonen min måtte takle og organisere var hodet mitt så og si helt klart. Jeg hadde litt vondt i øynene etter å ha blitt bombardert med farger, geometriske mønstre og objekter men hverken angst eller panikk hadde tatt noen form i psyken min. Da ting endelig hadde begynt å roe seg ned fikk jeg en sigarett (elsker sigaretter på tur) av Twisted Mushroom som jeg delte med Nokki ute på trappen i nattens mørke. Han var nå oppe i 55mg, og merket fremdeles ikke stort til endringer. Bak skyene på den dypblå himmelen kunne vi skimte månen. Et svakt lys glitret et sted i det fjerne. Det raslet i trekronene på de solide trestammene som kastet lange, nifte skygger bortover gressplenen. "Tror du det finnes en vei inn til sjelen?".

Kvelden ble avsluttet med diskusjoner, småprat og en diger pizza levert på døren. Og Twisted Mushroom som spilte mer Fable, da.

Håper dette falt i smak! Neste innlegg i denne tråden vil handle om min opplevelse med Mexy, 70mg.

Cheers
Lucy