Som undergraduate vil jeg anbefale deg å holde deg unna de svindyre universitetene (Harvard, Yale, MIT, ...). Gå heller på et litt mindre sted med tettere oppfølging; du kan heller ta mastergrad på de mer prestisjefylte stedene.

Anbefalt strategi: Bo på campus første året for å bli lettere kjent med folk, flytt deretter til et sted like ved campus. Det er faktisk ganske overpriset å bo på campus (eller rettere sagt: det var det der jeg gikk). Du får dobbelt så fint hus fem minutters kjøretur unna!

He he... Sitter nå og mimrer. Det jeg likte best var:

1. Enormt enkelt å bli kjent med folk. Bare å banke på hos naboen og si "skjer'a", så plutselig sitter man og pilser og skravler.
2. Veldig lett å sjekke opp damer. Man er sykt eksotisk som europeer, hi hi!
3. Det tvang meg til å snakke MYE engelsk. Dette er jeg svært glad for senere i yrkeskarrieren.
4. Fine muligheter til å reise litt rundt i landet og se forskjellige steder. Det er utrolig mye å oppleve der borte.
5. Amerikanere er jo utrolig hyggelige, er de ikke?

Noen ting jeg ikke likte:

1. Jeg la på meg noe enormt. Det er for mye god mat i USA.
2. Det generelle nivået på studentmassen var kanskje litt i overkant lavt mange steder. De beste universitetene i USA er best i verden, de gjennomsnittlige er dårligere enn i Norge.
3. Det er jo relativt dyrt med skolepenger.

Jeg studerte både i USA og i Norge, så jeg fikk skaffet meg et nettverk her får jeg begynte i jobb (som jeg selvsagt fikk igjennom nettverket: "Halla, det er Zorro, vi tok STK-kursene sammen som du kanskje husker. Hører jobben din trenger folk - det virker spennende. Hvem skal jeg snakke med?" - "Hei Zorro. Drit i å sende søknad, bare ring prosjektleder Petter Hansen direkte. Han trenger folk som har erfaring med XYZ slik som du har [...])

Jeg hører folk som har tatt alle årene utenlands slet en del med å finne seg jobb. Dette er absolutt noe å ta med i betraktningen.

Et siste råd: Unngå "flyover states" - dvs. alle steder mellom ca. Ohio og ca. Colorado.