Radikalt og radikalt. Som det heter i salmen:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

At menn, unge menn og ungdom/gutter fascineres av og tiltrekkes av og har en tendens til voldsomheter, kamp og eventuell krig er ikke noe nytt. Selvsagt er krig og kamp grusomt - men det er også spennende - og tradisjonelt har det til og med blitt ansett som karakterbyggende og eksistensielt; selv om den moderne æraens mekaniserte voldsomheter nok har en annen karakter enn da man møtte fienden på slagmarken med lanse og hest.

Islam utgjør jo en slags transnasjonalt lojalitetsfelleskap, men jeg tror altså ikke at man må være politisk eller religiøs ekstremist for å ville dra til Syria for å delta i kamp. Religiøse idealer er nok en del av grunnlaget, men for mange er det nok andre hensyn som er like viktige eller viktigere.