Tid, som alt annet, eksisterer først og fremst kvalitativt.

Når det kommer til tid blir dette forholdet så åpenbart. Vi skjuler det ved å si "opplevelse", eller "forståelse" av tid, postulert at tid er noe som eksisterer "utenfor" oss, og som vi videre bumper inn i, på lik linje som vi bumper inn i treet som står "utenfor" oss (som videre gjør at det faller og dreper den jævla filosofen en gang for alle). Dette er en vrangforestilling. Sagt med vårt språk, kan vi si at tid er et nevrologisk fenomen. Dette putter oss i en slags knipe, fordi vi da også må innrømme at alle andre "ting" også er det - inkludert hjernen (hjernens bilde av hjernen). Sagt med andre kulturers språk, oppstår det ingen praktiske paradokser, da man der anerkjenner skapelsen uten materialistisk dualisme.