Hvorfor? Det er jo helt unødvendig. Dette er vel i grenseland, men her kommer en oppskrift på toppkarakterer i norsk og andre svadafag, det funka i alle fall fint da jeg gikk på skolen.
1) Ha gramatikken og rettskrivningen i fingerspissene. Dette er den ene tingen du må kunne og det voksenlivet forventer av deg. Løses lett ved å lese mye bøker.
2) Finn ut hva læreren din mener. Når du skal skrive essay (det vil si alltid?), så argumenterer omtrent på følgende måte "[svada]... og derfor kan det se ut som om [motsatt synspunkt] er en god idé. Likevel, så må vi ikke glemme at [mer svada], og derfor må vi i steden konkludere med at [det læreren din mener personlig]."
Der hvor det står 'svada', så kan du egentlig skrive hva som helst. Det trenger ikke ha en dritt med saken å gjøre. Sett gjerne inn en masse fremmedord her. Så lenge konklusjonen din er i overensstemmelse med lærerens personlige meninger, så kommer de ikke til å gå argumentene dine etter sømmene. Dermed kan du slippe unna med hva som helst.
3) Vri oppgaven din til å handle om det du helst vil skrive om (det vil si et emne læreren din liker). Seriøst, du kan tolke så fritt du vil og trekke en hvilken som helst oppgave i nesten vilkårlig retning. Her er det bare to ting som gjelder: det ene er at du begrunner tolkningen din, det andre er at læreren må like emnet - de skal lese gjennom alle besvarelsene, og de liker ikke å lese om ting som er kjedelige. Hvis du tolker noe de synes er kjedelig over til noe de liker, så rettferdggjør de det for seg selv og gir deg cred for kreativitet.
4) Hvis du skal skrive noveller: skriv om ingenting. Det er uhyre vanskelig å skrive en god historie, og enda vanskeligere å presentere den i kortform. Så, det du gjør er å emulere stilen til typisk 'intellektuelle' forfattere (du vet, sånne som er tunge, kjedelige, som alle har hørt om, men som ingen andre enn norsklærere faktisk har lest). En oppskrift som funka bra for meg var å skrive omtrent følgende: føsrt en lang og uhyre detaljert beskrivelse av noe uvesentlig, f.eks et tre. Deretter en lang og detaljert beskrivelse av to mennesker som iakttar objektet du nettopp beskrev (altså to mennesker som ser på blomsten). Alder, kjønn, utseende er helt vilkårlig, men pass på å få det med. Deretter et par linjer med kryptisk og meningsløs dialog; "Det var ikkje slik det skulle ende. -Nei. Trur du han kjem til å nå frem? -Eg veit ikkje. Nei."
Korte, kryptiske og tilsynelatende alvorstyngede setninger. Så hopper du plutselig og uventet over til noe helt annet, og gjentar prosedyren. Når stilen er blitt så lang som er passe, så avslutter du med en detaljert beskrivelse av f.eks snøflak som faller på treet fra åpningscenen.
Du vet all den tiden du har kastet bort på å lete etter bilder i samnorsk lyrikk skrevet av feministiske poeter fra 70-tallet, og hvor loko man blir i hopdet av å ha holdt på med det noen uker? Vel, læreren din har brukt fem år av livet sitt på studere sånt svada ved et universitet. For dem er billedlig tolkning en ryggmargsrefleks. Så lenge teksten *ser* legitim ut, så kommer de til å fylle på med mening selv, og gi deg gode karakterer fordi du er "moden", "reflektert" og "dypsindig".
5) Se punkt 1. Ha stålkontroll på rettskrivninga. Dette burde være en hygienefaktor, men dessverre er det altfor mange som slurver. Læreren antar derfor at de som ikke slurver er de som leser mye. De som leser mye er interessert i litteratur, og altså er det de skriver bra. Ergo må de få gode karakterer. Andres ulempe blir din fordel. Og, av alle ting man bruker tid på i norsken er egentlig dette den eneste viktige. Dessverre blir det nedprioritert.