Selv er jeg kun negativ til enkelte fastleger. Fikk ikke noen diagnose før jeg fylte tyve, og det er i bunn og grunn ganske bittert. Jeg ble ikke tatt på alvor overhodet. Denne legen ville ikke "sykeliggjøre" meg, som han selv sa. Det kunne "muligens" være en depresjon. Fikk da tilbud om å få "hva jeg ville ha". Sobril, valium, imovane eller hva enn jeg skulle velge. Etter en stund ble jeg satt på Tolvon mot denne "eventuelle" depresjonen og for å gå opp i vekt. Når jeg fortalte om panikkanfallene mine nærmest nektet han for at det kunne være noe psykisk, og jeg måtte ta EKG (registrering av hjertets elektriske aktivitet).

Byttet deretter lege. Det var også en stor skuffelse i begynnelsen. Da jeg fortalte om marerittene og søvnparalysene tok han opp en båndopptager og sa følgende: "Pasienten har hatt hallusinasjoner og hørt stemmer siden hun var seksten". Ettersom min søster er utdannet lege og jobbet som psykiater fikk jeg mange gode råd av henne, og hun anbefalte meg hva jeg skulle spørre etter. Legen fikk også sendt henvisning til psykolog, og der fikk jeg endelig svar. Hun er virkelig dyktig, og jeg fikk veldig mye ut av timene med henne. Etter å ha fylt ut en god del skjemaer og en undersøkelse av journalen min fikk jeg diagnosen Complex PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Fikk se hvor mye jeg "scoret" på de forskjellige lidelsene også. Sammen fant vi ut at det beste for meg var å gå på Zoloft for depresjonen og Seroquel mot insomnia samt å stabilisere humøret. Til neste år blir det muligens innleggelse for å behandle traumene. I perioder benzodiazepiner for å roe ned det verste eller for å få sove.

Fatter ikke at min første fastlege ikke tok meg på alvor. Han visste om hele historien min ettersom mamma har gått til ham i årevis.