Mye gøy man kan ha met mikrobølgetrafoer, ja! Selv samler jeg litt på dem, og når jeg er oppe i en fem-seks stykker skal de seriekobles. Det fordre imidlertid at de er sånn noenlunde like, så det kommer til å ta litt tid før prosjektet er i havn.

Hva søppeltyveri angår, så hadde jeg en erfaring med det for noen år siden. Litt off topic, men jeg er fortsatt bitter over den historien, så jeg kan like godt fortelle den: Var på fyllinga, og i et et bur dedikert til el-avfall fant jeg en skatt. En ekte skatt; et mekanisk veggur produsert i Sveits før krigen. Kassa var litt skadet, men urverket inni var intakt. Dette var *skikkelig* kvalitetssaker, og selv om jeg ikke er urmaker, så hadde jeg nylig sett noe ganske tilsvarende i en antikvitetssjappe med utsalgspriss på 25000kr. Dette var dog eldre, men på mange måter likt. Med høy puls løftet jeg det ærbødig ut og skulle redde det med meg hjem - da kom en av de ansatte. Ikke spør meg hvorfor rasshølet ville passe sånn på søpla, men han skjelte meg ut etter noter og trua med politianmeldelse og juling. Jeg hadde knapt fylt 18, og lot meg (til min store skam) dessverre intimidere. Så, jeg forsøkte å godsnakke med mannen. Forklarte ham at det var snakk om gjenbruk, at jeg kjente en urmaker, og blablabla. No good, søpla tilhørte kommunen. Dersom jeg ville ha med meg søppel fikk jeg kjøpe den. De skulle nemlig åpne et utsalgssted for ting som kunne gjenbrukes og inntektene skulle gå tilbake til virksomheten. Å ta urverket var således å stjele verdier de skulle selge.
Jeg kastet meg over sjansen og tilbød ham to hundre kroner. Da holdt han på å klappe til meg, og slang "forsøk på bestikkelse av offentlig tjenestemann" på lista over ting han skulle anmelde meg for (ikke at han hadde navnet mitt, men whatever). Jeg svarte med at han nettopp hadde tilbudt meg å KJØPE urverket og at pengene var ment som betaling. Da lo han rått, og presiserte at denne businessen ikke var startet opp ennå - den var i utredningsfasen, og kunne kanskje begynne to år senere. De hadde heller ikke tenkt til å spare på det frem til da, så akkurat *dette* urverket jeg holdt i hånda, det skulle gå i metallavfallet. Konseptet om at da gjorde vel ikke noe at jeg tok det gikk ikke akkurat hjem... I et siste forsøk på å berge det, om ikke for meg selv, så for noen andre skulle få glede av det, så forklarte jeg ham hva urverket faktisk var verdt. Da ble han helt stille et par sekunder, før han kylte det i bakken så tannhjulene føyk i alle retninger. Deretter trampa han på det, lenge og vel, helt til det var fullstendig ødelagt. Så avsluttet han med å stirre meg rett i øynene og svarte kaldt "ikke nå lenger". Deretter snudde han på hælen og gikk.

Jeg tok vare på ett enkelt tannhjul. Laget et kjede av det, som jeg gikk med som en påminnelse helt til det ble stjålet under en fuktig aften på byen.