Jeg innser at dette egentlig er en død tråd, dessverre, men kan jo håpe på at den våkner til live igjen.
Har - mot min vane - ikke tatt meg tid til å lese gjennom alle postene, så beklager om det er noe som er nevnt før.

Når jeg så at det var noen som prøvde å starte en seriøs og ordentlig tråd om cannabislegalisering, så var det noe inni meg som sa at jeg måtte prøve å få ned mine tanker om dette, og det er jammen ikke få.

Jeg er nå 24 år og prøvde først å røyke som 16 åring.
Etter to år med 4-5 ganger i året, begynte jeg å røyke hver dag som 18 åring.
Jeg røykte så hver dag, hele dagen, i 5 år.
Cannabis har preget meg veldig på veldig mange måter.

For det første, så var det en enorm hobby. Jeg fikk nemlig et veldig behov for å lære alt som var om det og ble veldig tiltrukket av alt som heter cannabiskultur.
Jeg var fullstendig overbevist om at cannabis burde bli legalisert og jeg glorifiserte det som bare det.
Diskuterte med alle jeg møtte, mine foreldre etc.

Jeg fikk meg en røykende kjæreste i en alder av 19 og vi var sammen i nesten 3 år.
Vi bodde sammen og brukte mesteparten av tiden vår på å røyke og "chille".

Pga respekt/frykt for mine foreldre, så droppet jeg røykingen når jeg var på ferie med de.
Dette førte til at jeg hadde 3-4 en-ukes opphold over 2 år i alder 21-23. Disse oppholdene førte til at jeg fikk et annerledes syn på røykingen. Jeg merket hvordan kroppen - og da spesielt hodet mitt - fungerte når jeg ikke røyket på en uke. Jeg kan vel huske 2 av gangene jeg kom hjem fra ferie og var fast bestemt på at nå skulle ikke cannabisen ha et så stort fokus i hverdagen, det skulle bli noe jeg koste meg med en gang innimellom.
Men, den gang ei. Det tok meg vel 2-3 timer sammen med en stein kjæreste, før jeg hadde overtalt megselv til å ta en blås og når en da påfølgende dag våkner opp og er bakstein - noe man forøvrig først merker kraften av etter å ha hatt en pause - var det ikke lange veien til gurgla.

Nå skal det sies, at jeg var ikke fullstendig zombie, jeg fikk trossalt tatt et årsstudium, som var starten på den veien jeg er innpå nå.
Men, det er ofte en fin unnskyldning det, at man klarer å gjøre noe selvom man røyker, men, i ettertid har jeg forstått at det hindrer en fra å få ut ens potensiale.

Til slutt klarte jeg å finne motivasjonen til å slutte. Dette var for 2 år siden. Sluttet brått og holdt meg unna det i et halvt år. Etter en kveld hvor jeg droppet litt mdma med en kompis - noe jeg forøvrig holder meg unna den dag i dag, men det er en annen historie - fant jeg ut av at jeg ville hjem, røyke meg en liten en, og nyte litt musikk.
Dette gjorde jeg, og fytti for en opplevelse. Det var så opplevelsesrikt at jeg valgte å gjenta det neste dag - røykingen, ikke mdmaen.
Og dagen etter det, og dagen etter det. Plutselig, var jeg tilbake til det vante kjøret.

Flyttet til ny by for å begynne å studere, men pga diverse sosial angst jeg har bygget meg opp - som en effekt av røykingen - så ble det til at jeg for det meste satt inne på hybelen, røyket og studerte lite.
Fikk så sparket meg i ræva rundt november i fjor, slik at jeg fikk lest såpass mye at jeg ikke strøyk.
Jeg var da så overbevist om at jeg ikke kunne komme dit jeg ville om jeg forsatte å røyke.
Samtidig, så var jeg også blitt meget bevisst over godene med røyking.

Nå passer det å si, at jeg studerer filosofi.
Våren, skulle bli vanskelig.
Jeg leste endel, men hadde meg en blås i ny og ned. Grunnen til det, er at jeg følte jeg fikk reflektert mer over det jeg leste når jeg hadde lest en uke, for så at jeg tok meg en blås i helgene.
Problemet, var at når jeg tok meg en blås i helgene, så klarte jeg ikke å finne motivasjonen min til å lese, før onsdag-torsdag.

Jeg har brukt masse tid på å prøve å finne ut av hvordan røykingen påvirker meg og mitt liv.
Jeg har nå røyket 2 ganger i sommer, men er fast bestemt på at jeg ikke skal røyke - ihvertfall før neste sommer.
Men, vi vet jo alle hvordan det er...

Nå, nok kontekst, videre til refleksjonen.

Jeg ser mange positive ting cannabis kan tilføre livet mitt.
Samtidig, så ser jeg hvordan det kan stagnere livet mitt.
Jeg er blitt ganske apatisk og har store konsentrasjonsvansker.
Det paradoksale, er at motivasjonen som holder meg oppe og fører meg i den retningen jeg vil i, har jeg funnet gjennom intens søken i påvirket tilstand.

Jeg har sagt til meg selv at jeg skulle ønske jeg var stabil, hadde funnet ut hvor jeg ville, hadde motivasjonen og konsentrasjonen, FØR jeg begynte å bruke cannabis rekreasjonelt.
Samtidig, vet jeg ikke om jeg hadde vært der jeg er idag om ikke det hadde vært for cannabisen.

For meg er dette med legalisering ekstremt ambivalent. Jeg vet - tro meg - om alle de gode argumentene for at cannabis bør legaliseres - for øvrig også alle rusmidler, men mest av alt cannabis, men, nok et men, i en ideel verden skulle alt vært lov - samtidig har jeg kjent på kroppen, alle grunnene til at cannabis ikke bør bli sluppet løs.

Nå nærmer jeg meg slutten her, fordi; jeg tror at cannabis idag, er blitt en del av vår kultur. Det er så tilgjengelig, at ALLE kan få tak i det, uten store problemer.
Men folka de får tak i det av og folka de bruker det med, gir et altfor glorifisert bilde av cannabis. Altså, idag har man tilgjengeligheten, men det er ikke godtatt av offentligheten og det fører til at folk får et feil bilde av cannabis.

Det viktigste for meg med legalisering er opplysningen. Kunnskapen.
Vi vil alltid miste noen mennesker til rus. Noen mennesker vil alltid gå under. Slik er det bare!
Men, mange av de som går under idag, ville ikke gjort det om de hadde hatt kunnskapen til å ta DET RIKTIGE VALGET!
Jeg sier ikke at de ikke hadde ruset seg, men de hadde gjort det med kunnskapen om hva det gjorde med de.
Slik at de hadde hatt valget. Valget til å gjøre det de vil med livet.

Jeg kan være litt arrogant og si det at jeg tror ikke norges befolkning består av folk som meg - jeg tror derimot at her på freak, så er det en større andel av slike, enn det er ellers i samfunnet -, folk som selv forstår hva cannabis gjør med de og er oppegående nok til å ta affære. Handle. Slik at de kan skape det livet de ønsker.

Jeg tror ingen mennesker ønsker et liv i rus. Mennesker ønsker kjærlighet, selvutfoldelse etc.

Så, over til løsningen.
Slik jeg tror det vil spille seg ut, er at cannabis legaliseres, vi får mye mer statistikk på hvor mange mennesker som påvirkes negativt av det og man har mest lyst til å delegalisere(?) det, fordi det virker som om legaliseringen var mislykket.
Dette må man ikke.
Jeg har her lyst til å trekke inn en tanke fra Hegel, som jeg i mange år har brukt som sammenligning når det kommer til dette.

Det finnes en verdensånd og denne verdensånden er dialektisk.
Det vil si at den går på en måte frem og tilbake. Det fungere slik at man har først en tese - et utsagn - så en antitese - et motsagn - for så at disse blir til en syntese - et nytt utsagn som tar hensyn til og skaper harmoni mellom de to tesene.
Hvis man på fører dette til denne verdensånden, så betyr det at først, så prøver menneskeheten på en ting, så vil det skapes en motpol, men så over tid, så vil dette problemet forsvinne i harmoni.
Verden vagger på en måte frem og tilbake, men nesten alltid i en bevegelse fremover.

Om jeg så skal føre dette tilbake til det aktuelle, så kan det bli parafrasert på en slik måte.
Menneskeheten, samfunnet, kulturen, må venne seg til at cannabis er legalisert.
Det kommer til å ta lang tid, det kommer til å være et problem, det vil være mye diskusjon, men etterhvert, så vil problemet forsvinne.

Nå skal det jo sies, at et av nåtidens store problemer, er rusmisbruk!
Vi lever i en så fremmed verden at veldig mange mennesker tyr til rusmisbruk.

Så en avsluttende ting, vil være dette:
Hasjmisbruk og rusmisbruk generelt er et sosialt problem, et helseproblem og ikke et juridisk problem.
Rus i seg selv vil man alltid ha, det er misbruk vi må få bukt med!

Så, rusproblemer og rusmisbruk vil ikke slutte ved at cannabis legaliseres, men det er et steg på veien.
Men det store problemet vårt, er langt større....
Problemet ligger i menneske selv og den uekte verdenen og samfunnet vi lever i.
Det er der løsningen ligger.
Men det, kan diskuteres en annen gang

Om det er en avsluttende ting jeg vil si om røyking, så er det "Pass på! Ikke la det føre deg inn på en sti du kommer til å angre på. Få ut ditt potensiale! Det er alt livet handler om, og selvfølgelig det å være lykkelig da, ekte lykke sådan:P"

Huff! Dette ble langt, rotete og ufullstendig, men det var ihvertfall et forsøk på å komme med noe kontruktivt til denne dessverre, tilsynelatende, døde tråden. Merker at det er så mange punkter jeg komme innpå hvor jeg egentlig har masse å presisere og mye mer å si, men det får vi ta en annen gang!

Håper det fortsatt finnes noen her på freak som tar seg tid til å lese lengre innlegg.

Takk for meg!

Ps: Beklager eventuell skrivefeil, som dere ser er det skrevet ganske sent..