Du har rett i at 90-tallet og framover representerte et annet Akp/RV enn før. Men poenget mitt er at ideen om at våpenmakt som en forutsetning for revolusjonen og nødvendigheten av proletariatets diktatoriske undertrykkelse av annerledes tenkende var doktriner som lå fast helt til 2007 – selv om de ikke ble frontet sånn som før. På er dypere plan ble det heller aldri tatt et oppgjør med den dogmatiske og pseudoreligiøse troen på de abstrakte marxistisk-sosialistiske dogmene.

Når det gjelder Akp – så er det viktig å ha i hu at Sovjetunionens fall og det følgende raset av kommunistiske regimer anno 1990 utløste en djup ideologisk krise i partiet. Nå var ikke Akp noen tilhenger av Sovjet (Akp var pro-Stalin og mente at utviklingen hadde gått feil vei etter Stalins død), men det teoretiske verdensbildet som møysommelig hadde blitt dyrket fram siden 70-tallet falt på sett og vis sammen da det viste seg at verdensbegivenhetene ikke foregikk sånn de skulle foregå etter den marxistisk-leninistiske teoriboka. Resultatet var partisplittelse, at RV ble fristilt og at den såkalte høyrefløyen gikk over i RV.

Det som nå skjedde, etter at en hardcore maoistisk revolusjonær venstrefløy også forlot partiet, var at Akp foretok en ideologisk nyorientering hvor de gode gamle ml-parolene (væpna revolusjon, proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme m.m) ble tonet ned samtidig som at «høyreorientert» tankegods som økologiske, feministiske og postkolonialistiske kritiske teorier ble inkorporert i partiet. Men selv om ml-parolene ble tonet ned og ikke ble frontet utad som før så lå de fortsatt til grunn og forble en del av programmet. Det siste vedtatte programmet (revidert 2004) fastslo derfor fortsatt nødvendigheten av en væpnet revolusjon og nødvendigheten av at det blir etablert et proletariatets diktatur som undertrykker annerledes tenkende, i tråd med revolusjonær marxistisk-leninistisk teori.

Ideen om nødvendigheten av væpnet revolusjon og den påfølgende forfølgelsen og undertrykkelsen av annerledes tenkende er derimot tatt vekk fra partiet Rødts program fra og med 2007, hvor det isteden for en væpnet revolusjon skal foregå en fredelig og demokratisk maktovertakelse. Den direkte henvisningen til proletariatets diktatur er også fjernet – selv om det er vanskelig å tenke seg en sosialistisk revolusjon, en avvæpning av borgerklassen, konfiskering av privateiendom og overtakelse av statsapparatet uten en eller annen form for diktatur.

Jeg tror at hvis og når en slik situasjon oppstår, da er det for sent å ta den diskusjonen. Sånn jeg ser det, så er noe av problemet til Rødt at de har tatt med seg det som var Akps mål (sosialistisk revolusjon, få kontroll over statsapparatet) – men de har berøringsangst for å å utvikle en konkret revolusjonær doktrine og slagkraftig strategi for hvordan disse målene skal nås (her er jeg helt enig med Tjen Folket: uten en avansert og konkret revolusjonær teori kan man ikke gjøre revolusjon.)

Troen på at revolusjonen skal skje gjennom parlamentarisk demokrati og fredelige midler og ved at man skal ha et folkeflertall på sin side er rørende naiv. Det vil aldri skje. For det første vil de som har makt naturlig nok aldri tillate at en kommunistisk-revolusjonær maktfaktor vokser fram i samfunnet. For det andre vil folkeflertallet aldri støtte noe kommunistisk revolusjonært program. Kommunismen og den radikale sosialismen i Norge har vært, er og forblir hovedsaklig en pseudoreligion for den bemidlede og akademiske middelklassen: et surrogat som disse kan kanalisere sin idealisme, rettferdighetssans og sin opprørsfølelse inn i mens de befinner seg trygt innenfor sosialdemokratiet og konsumsamfunnets trygge rammer. Kommunismen har aldri slått an der den har vært ment å slå an: hos arbeiderklassen og det store flertall.

Det som jeg forundrer meg over, er at man tror at det globale kapitalsystemet kan erstattes av en utopisk kommunistisk-sosialistisk revolusjon som bygger på troen på dogmer som målt mot virkeligheten har vist seg å være abstrakte ideologiske fantasier – og at denne revolusjonen skulle være noe bedre enn det vi har nå, når absolutt all empiri tyder på det motsatte: at alle forsøk på å innføre kommunisme har endt opp med tyranni, utryddelse av annerledes tenkende, sosial nød og misere på en skala som ingen andre ideologier har vært i nærheten av.

Min analyse er noe sånt som at marxismen og de kommunistiske og radikalsosialistiske derivatene av marxisme bygger på et abstrakt ideologisk system med pseudoreligiøse innslag som i sin analyse av historien, mennesket og menneskenes samfunn samsvarer svært lite med virkelighetens verden. Marxismens kritikk av samfunnet er derfor i beste fall endimensjonal – og marxismens forslag til forbedringer er dømt til å feile fordi marxismens antropologi og analytiske modeller er fantasifulle konstruksjoner som bare unntaksvis berører den faktiske erfarbare og empiriske verden vi lever i. Hele ideologien er også i stor grad et sluttet system av sirkulær logikk og konklusjoner som følger av på forhånd fastlagte ideologiske premisser – noe som er oppskriften på dogmatisk fanatisme.

Et av de største problemene som følger av denne dogmatiske blindheten er kommunismens religiøse tro på at de representerer Sannheten og at de kjemper for det absolutt gode og det absolutt moralsk riktige. Denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet og moralske rett er dratt langt over i det bisarre. Akkurat som hos den religiøse fanatiker er det «troen» som teller – dvs å mene nøyaktig det samme som partiet i alle viktige spørsmål. Det er derfor alle kommunistiske regimer har vært harcore på tankepoliti, omskoleringsleire og utryddelse av annerledes tenkende – for enhver som tenker annerledes oppfattes som en slags eksistensiell fiende og en trussel og i ytterste forstand en slags ondskap som må utryddes.

Selv om absolutt alle storskala forsøk på å innføre kommunismens utopia har endt i menneskelig katastrofe så finner den overbeviste kommunismen absolutt ingen grunn til å granske det ideologiske grunnlaget teorien hviler på.

For at et mer frihetlig prosjekt skal lykkes på noen større skala enn i små desentraliserte samfunn av mer eller mindre likesinnede, så tror jeg sosialister må realitetsorientere seg og justere ideologien sin deretter. Sosialismens visjon av samfunnet og dets idealer for mennesket er og forblir et dogmatisk og idealistisk luftslott.

Salvador Dali og JRR Tolkien beskrev seg selv som en slags anarkomonarkister? I nyere tid er det, sånn jeg har forstått det, hovedsaklig to avarter av begrepet. Det ene er et slags anarko-kapitalistisk samfunn hvor et monarki blir valgt for å gi et sosialt lim til samfunnet -

http://www.wikinfo.org/index.php/Anarcho-monarchism

Den andre avarten er ikke anarko-kapitalistisk, men drar inspirasjon fra Proudhon, Stirner, Jünger osv -

http://www.1984.moonfruit.com/#/anar...ism/4537904130

På norsk, anbefales også Leonard Borgzinners «Anarki og Adel», den kan bestilles fra Futurum Forlag.

Uansett er anarkomonarkisme neppe en konsistent ideologi.