Jeg hadde i hvert fall store depresjoner da jeg var tidlig i tenårene. Fant ut etterhvert at det hadde mye med kosthold å gjøre. I stedet for sunn matpakke hjemmefra ble det boller og is-te i lunsjen som de solgte på ungdomsskolen. Etter skolen var det på rema og kjøpe cola. Hjem og koke hvit pasta med ketchup. Da jeg ble bevisst på kosthold og lærte meg å lage mat i 16års alderen, gikk det så ekstremt mye bedre.

I tillegg lever vi i et veldig kunstig og tilgjort samfunn. Det er mye forvirring.
Hvorfor er vi her på jorda? I Norge handler det ikke om å overleve lengre.
Kampen for mat, varme og solide hus, som knøt oss sammen som mennesker tidligere er erstattet av kampen om finest kropp, beste klær og raskeste bil.

Det er fort å falle utenfor, og da er veien til depresjon kort. Har du såkalt ressurssvake foreldre er det vanskelig å skaffe ok leilighet og klare studier med lave studielån. Mugne leiligheter kan utløse depresjon, det er bevist.
Fordømmelsen fra samfunnet er hard om du sliter. Arbeidslivet er vanskelig å komme seg inn i etter å ha vært utenfor en stund. Det meste av arbeid krever spesialisering, flotte ord i søknader, utadvent personlighet og sosiale evner for å bli akseptert. De som er unge oppfatter alt dette, og bekymringer oppstår.

Vi trenger kloke, snille og flinke voksne som kan fungere som rådgivere for ungdommer som ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg.
Som har livserfaring og evner til å se de sterke sidene hos hver enkelt.
Vi trenger systemer som gjør at også de mindre "flinke" og "sosialt tilpassede" får en ok jobb/praksisplass/plass på skole. For eksempel at arbeidsgivere ble betalt for å ta i mot folk med psykiske problemer. Det er bruk for alle mennesker, og vi mennesker trenger å føle oss nyttige og få ros for noe.
Konkurransesamfunnet sliter folk ut heller enn å bygge oss opp.