"The rhythms of life are played out through engagements with stone, wood, water, earth, and sky; through the rotations of the sun, moon, and stars; through experiences of the wind, rain, snow, and heat; and by movements across the land, up hills, down valleys, over streams, through woods, and along trackways tramped by ancestors real and imagined.”
-Timothy Darvill

Timothy Darvill påstod at historie ikke eksisterer. Det eneste som eksisterer er biografi*. Altså landskap, organisk og uorganisk, kollektive kunnskaper og misforståelser. Han poengterer det gjennom analyse av det engelske monumentet i dag kjent som Stonehenge. Den historiske forståelsen av steinene har skiftet fra århundre til århundre, og forklaringene har vært ekstremt varierende. Det som trekker dem sammen er at de er knyttet til fortiden og nåtiden, til samfunnet og individet; og de er dermed alle feilaktige med hensyn til alt annet enn nettopp seg selv.

Dette var jævlig intetsigende, vil du kanskje tenke. Ved dypere undersøking forstår man at den britiske arkeologen her er inne på noe essensielt ved alt liv – og dermed også selve ideen bak samfunnet vårt. Skolene vi går på forteller oss om historie, samfunn og natur som adskilte blokker. Som om verden er strukturert etter mekanisme premisser, som om historie uten samfunnsforståelse gir mening, og som om samfunnsforståelse uten naturforståelse (biotisk og abiotisk) skulle kunne gi oss svar. Ingen av disse sakene atskilt gir rom for forståelse, det er kun ved syntesen man beveger seg inn på interessante områder, det er kun ved biografi.

Hva har dette med meg å gjøre? Det har alt og ingenting med deg å gjøre. Du er en del av samfunnet, du er en del av biosfæren. Men din forståelse av virkeligheten rundt deg, er alt annet enn individuell og subjektiv.

Vi ble alle født inn i denne verden med blanke ark. Mens kroppen og hjernen din utviklet seg fra embryoet, ble de helt fra begynnelsen formet av dine omgivelser – gener aktiveres, nervebindinger dannes – og bare noen år ut i utviklingen står ekteskapet av dine foreldres genetiske arv klart, med en up-to-date virkelighetsforståelse som fremste våpen for suksess.

Vår biologiske ætt har gjort alt «den» kan for å danne et så fleksibelt skall og handlingssenter som mulig – mennesket kan overleve som alt fra jeger til bonde til Wall Street-spekulant. Men noen eller noe må alltid fortelle deg hva du skal gjøre, og hvorfor du skal gjøre det. Uten sosial tradisjon fungerer ikke mennesket. Dette fenomenet, som på den ene siden har gitt en grobunn for kaste- og klassesystemet, arbeidsdeling, monarkiske blodslinjer og, mer abstrakt og dratt, nasjonalismen, staten og kapitalismen, har på den andre siden gjort menneskelig eksistens mulig.

Virkelighetsoppfattelsen vår er altså et direkte resultat av hva vi blir fortalt og føler at den skal være. Det vestlige individet er unektelig også en konsekvens av dette. I andre kulturer har tolkningen av virkeligheten manifestert seg i fundamentalt forskjellige filosofier. Men gjenspeiler individualismen vår virkelighet? Hvordan kan en ideologi, som utvikles og utspilles i sosialt samspill, basere seg på individualisme? Hmong-folket forteller oss om sjelesykluser på 12 måneder, ikke så altfor ulikt vår egen oppfattelse av bevissthetsendringen ritualisert ved bursdagsfeiringer («Hvordan er det å være 18?», «Ah, det føles som om jeg fortsatt er 20…»). Poenget mitt er at individorienteringen tenkt tilknyttet vår kultur (altså tanken om en fundamental sjelelig kontinuitet og selvstendighet fra fødsel til død) ikke nødvendigvis er legitim i forhold til vår faktiske oppfatning og tolkning av virkeligheten. Vårt system er dog basert på dens legitimitet for å kunne legitimere seg selv (kapitalisme uten individualisme imploderer), og derfor vil den også konstant generere propaganda for å opprettholde illusjonen om det selvstendige individet. Allikevel spiller det sosiale livet en enorm rolle i alle mennesker (det er som nevnt tidligere på grunn av sosial tradisjon, menneskelig virkelighet (kultur) eksisterer), og ensomme sjeler omkommer ofte.

Individualismen er så surrealistisk (virkeligheten – samfunnet – er en kollektiv konstruksjon) og destruktiv at den best preserveres som filosofi ved å konstruere en kultur hvor den ikke reflekteres over - personlighets- og utseendefokusering, fordummende media, idealiseringen av meningsløse kjendiser og høyrepolitisk propaganda (du er din egen lykkes smed). Den kollektive virkeligheten som individene allikevel eksisterer innenfor, skaper et behov for følelsen av sosialt felleskap. Dette blir kanalisert mot falske ikoner som nasjonen, fotballag, subkulturelle helter osv. osv., fremfor faktisk kollektive samfunn. For å wrappe poenget mitt opp; individualisme som filosofi er et resultat av et mekanisk og feilaktig virkelighetsbilde, et verdensbilde basert på oppdeling av virkeligheten i blokker, menneskene selv inkludert. Individualisme som system (kapitalisme) er selvdestruerende, både sosialt og fysisk.

*Et kriterium for Darvills bruk av begrepet blir hans forståelse av landskap og geologiske formasjoner som en levende gjenstand.