Jeg prøvde noen ganger i 10-12 årsalderen, men det ble med forsøk. Var litt utspekulert så ingen fant ut av det, og jeg bet sammen tenna og latet som om jeg taklet livet som friske barn/ungdommer/voksne. Men i fjor sprakk alt som en sliten vannballong, da jeg var i et møte med en som jobbet delvis innen psykologi og motivering.

I perioden etter jeg anerkjente et problem og ble mer mottakelig for hjelp, var jeg igjennom en del spørreskjemaer jeg regner med er ganske standard greie. Et av spørsmålene handlet om selvmordstanker, og ett svaralternativ var "likegyldig til døden".

Da ble jeg usikker på hvor langt unna suicidal jeg egentlig var, for jeg var virkelig likegyldig til det. Jeg hadde ingen konkrete planer om å dø, men hadde jeg f.eks. fått en kreftdiagnose og en gitt tid å leve så hadde jeg nok sett på det som en lettelse. I mine tanker er det som et halvt hakk unna suicidal, men hva mener andre om det?

Btw, for mange år siden "bestemte" jeg meg for at OM jeg skulle ta selvmord skulle det være helt drøyt så det aldri ble glemt av noen, bare for lolz. Det er en ganske delikat plan jeg aldri vil ha guts til å gjøre, heldigvis.