En venninne av meg tok selvmord forrige uke. Vi satt sammen i engelsk og i dag sliter jeg med å holde meg gående. Den tomme pulten er et slags symbol på at hun trengte hjelp.

Hun hadde prøvd å ta livet sitt 2 ganger før, men hadde gitt seg i siste sekund. Alle på skolen visste at hun slet med depresjon og jeg følte med henne fordi jeg også har hatt det problemet i mange år. Jeg vet at mange på skolen tenker "Kunne det ha hjulpet hvis jeg bare spurte hvordan hun hadde det enn å bare gå forbi slik jeg gjorde?". Dette er en farlig tankegang... Selvfølgelig har jeg hatt noen av de samme tankene selv, men det ødelegger deg fullstendig å gå rundt med disse spekulasjonene i hodet.

Alle tentamener og prøver ble utsatt, det er minnestund på skolen i morgen og de elevene som vil, kan gå i begravelsen uten å få fravær (går på videregående). Da vi fikk informasjonen om at hun var død,var det nesten ikke et tørt øye på skolen. Hver dag går jeg nå rundt og ser alle som går rundt og gråter og tenker på dødfallet. Både venner og de som kanskje kun har sett henne i gangene.

Man kan virkelig se hvor høyt elsket hun var, hun hadde veldig mange venner på skolen og alle tenker på henne.

Jeg ser ikke på selvmord som en svakhet, det bare beviser at du har måttet være sterk for lenge.