Selvforsvarsretten slår ikke først inn i det noen står å truer deg med et våpen


Etter straffeloven er det nødverge når en "strafbar Handling foretages til Afvergelse af eller Forsvar mod et retsstridigt Angreb", jf. § 48 2.ledd.

Jeg vet ikke helt om dytting kan kalles et rettsstridig angrep, og når du slo var det ikke for forsvare deg imot et angrep (har jeg inntrykk av) - han slo ikke. Imidlertid virker det for meg som at du angrep for å avverge et angrep du var overbevist at han skulle komme med. Således kan denne delen av paragrafen være oppfylt.

Hvis vi legger til grunn at du handlet i nødverge, følger det av loven at du har all rett til å forsvare deg, og gjøre det som er nødvendig for å komme deg unna situasjonen. Det må være forholdsmessighet mellom ditt angrep, og det du skulle avverge, og det er oppstilt en rekke vilkår i loven.

Ett angrep kan nemlig kun kalles selvforsvar frem til et visst punkt.
Etter loven fremgår det at du har all rett å forsvare deg så frem "Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil", jf. strl. § 48 2.ledd.

I klartekst vil det bety at du kan gjøre det som er nødvendig, jf "fornødent", for å komme deg ut av situasjonen. Når du har slått en person i svime med ditt første slag, kan du derfor ikke lenger med loven på din side fortsette angrepet - ditt angrep er ikke lenger forholdsmessig i forhold til trusselen den andre personen utgjør.

Dersom du i utgangspunktet kunne påberopt deg nødvergeretten, vil denne derfor sannsynligvis ha bortfalt i det du slo og sparket en bevisstløs person.

Imidlertid finnes det ingen fast terskel for hvor nødvergeretten går. Denne blir vurdert ut i fra en rekke momenter, og terskelen blir en skjønnsmessig vurdering... men tror det skal en rimelig merkelig vurdering til dersom noen kommer frem til at du her har handler i nødverge.

Du kan likevel bli straffri (men fortsatt erstatningsansvarlig) dersom det viser seg at grensen for nødvergeretten ble overskredet "alene [...] paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse.", jf. § 48 4. ledd.

Typisk sinnsbevegelse er frykt eller sinne. Men om det foreligger straffefrihetsgrunnlag etter art. 48 (4) her, kan ikke jeg vurdere.