Hvordan kan du sammenligne din egen, med naboen sin far? At man vanligvis politianmelder pedofili er selvsagt, essensen i denne problemstillingen er interessekonflikten mellom familiære forhold, norske lover og et fremmeds barn lidelse.


Du også legger fram problemstillinger som ikke er analoge med det vi diskuterer her. Hva jeg ville gjort om min far/mor forgrep seg på mine barn blir selvfølgelig vidt forskjellig fra hvordan jeg ville reagert i situasjonen trådstarter beskriver.

Og hva er vel mer hjelp enn å vite at din egen sønn anmelder deg hvis det skulle gjenta seg, samtidig som at han tvinger deg til å gå til psykolog? Å potensielt få livet ødelagt er langt mer motiverende enn at det allerede har skjedd.

Poenget er ikke at jeg tenker lite på barna, men at jeg tenker mer på mine nærmeste. Det skulle gått jævlig langt for at tanken på å anmelde engang skulle streifet meg, scenariet du legger fram der det gjelder min egen datter er vel mer i de baner.

....Dessuten, om vi går ut ifra at pedofili er en medfødt legning, så vil jeg anta at det å bli tatt for det og miste alt og alle heller senker terskelen for nye overgrep enn hever den. Man mister alt man står i fare for å miste, og plutselig er det bare et par år i fengsel som truer. Da er det ikke sikkert han gidder å gjøre det 1 gang i året på ferie i spania lenger

Selv ville jeg brukt dette som det uvurderlige pressmiddelet det er, på denne måten kunne jeg skånt både småbarn og forelder.

Jeg skjønner på en måte dere som er uenig, samtidig er det hel ufattelig å forestille meg det å gå ned å anmelde min mor (må prøve med henne siden jeg driter i far).