[CENTER]Jeg har klikka![/CENTER]
Denne siste delen av trippen er vanskelig for meg å beskrive, rett og slett fordi det skjedde så sinnsykt mye i hodet mitt i de minuttene det varte at jeg ikke helt klarer å filtrere alt sammen. Men jeg skal beskrive det jeg husker.

Jeg endte nemlig opp liggende i senga på et av soverommene. Der lå jeg på siden og stirret nærmest uten å blunke på et maleri på veggen. Jeg tror maleri var av en fiskebåt på havet. I løpet av det jeg tror var et kvarters tid endret motivet i dette bildet seg sikkert 100 ganger, om ikke mer. Bildet beveget seg foran øynene på meg med en intensitet resten av trippen ikke kunne matche.

Jeg lå helt stille der og mumlet for meg selv. Jeg husker denne perioden som en slags ut-av-kroppen-opplevelse, for jeg så meg selv ligge der og mumle, uten å en eneste gang ta fokuset vekk fra maleriet. Jeg var helt overbevist om at jeg var en av de som har en eller annen latent psykisk lidelse, og at jeg nå var fanget i trippeverdenen, at jeg aldri ville komme ut av det. Alt rundt meg var i mine øyne bare en del av denne evige trippeverdenen jeg nå befant meg i. Jeg tenkte på kjæresten min, foreldrene mine, vennene mine, og jeg angret dypt på at jeg hadde sviktet dem ved å forlate dem i den virkelige verdenen.

Det var, uten å overdrive, det verste jeg noen gang har opplevd.

Etter hvert kom Heimdall inn i rommet, han satte seg på en stol og snakket lavt og beroligende til meg, trøstende. Stilte meg spørsmål som jeg så vidt klarte å mumle frem et kjapt ja/nei til, og han snakket rolig om diverse ting, hjemstedet mitt og sånt. Jeg så ikke på ham en eneste gang, fokuset mitt var hele tiden på maleriet på veggen. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at han gjorde det han gjorde. Vi hadde møtt hverandre bare noen timer tidligere, men han viste sann omsorg for meg der, og selv gjennom alle de millionene av tanker som suste gjennom hodet mitt, klarte jeg å være takknemlig for det han gjorde. Men jeg var fanget i hodet mitt, og veldig klar over det, så jeg tenkte: «takk, Heimdall, men dette er bare en del av trippen, ingenting du sier betyr noe, ingenting,».

Som sagt: det var det verste kvarteret i mitt liv.

Det å ligge der og intellektuelt være klar over at jeg har inntatt et rusmiddel og at det er det som forårsaker tilstanden min, men likevel ikke klare å løsrive meg fra det faktum at jeg nå sitter fast inni det, var en ydmykende følelse. Jeg har alltid vært intelligent og oppegående av meg, og jeg tenker ofte over filosofiske spørsmål og analyserer meg selv og verdensbildet rundt meg. Jeg føler at jeg ser veldig objektivt og «kaldt» på meg selv og verden rundt meg når jeg vil det. Så jeg har ofte tenkt: «Er jeg egentlig frisk i hodet? Er det normalt å tenke som jeg gjør? Kanskje JEG er en av de med en psykisk lidelse som ligger og lurer og som utløses når jeg tar psykedelika?». Man kan tenke seg blå på slike spørsmål, men der og da, mens jeg lå der i senga, trodde jeg at denne frykten var blitt virkelighet.

[CENTER]Endelig over?[/CENTER]
Jeg antar, utifra det de andre har sagt til meg, at jeg lå i senga rundt et kvarter, og at hele den negative spiralen startet rundt en halvtime før jeg endte opp der. Det kom et punkt hvor fokuset mitt skiftet til noen noteark som lå på nattbordet ved siden av meg. Jeg var fortsatt dypt inne i «psykosen» min, og det som skjedde da jeg så på arket var at teksten til sangen som lå der, endret seg. Ord fløt over i andre ord. «Hey Jude» ble «Shout At the Devil» osv osv.

Etter enda litt tid begynte jeg å høre de andre snakke sammen fra ute i fellesrommet. «Jeg håper det går bra med Wolfe,» sa Thor. Noen sa noe annet jeg ikke hørte, og jeg kjente at jeg fikk mer og mer kontroll over hodet mitt. Jeg var fremdeles i et slags sjokk over hvor intense de siste minuttene hadde vært, så jeg torde ikke røre meg, i frykt av at det bare skulle begynne igjen. Men ingenting skjedde. Verden ble klarere og klarere. Fokuset mitt ble mer delt: «er det over? Går det bra med de andre? Kan jeg reise meg nå?». Det var som om en 6 timer lang sang endelig var over og de siste tonene av sangen fadet ut, hvorpå verden vendte tilbake slik den var.

Endelig reiste jeg meg. Jeg tok noen forsiktige skritt, gikk tilbake og plukket opp notearkene, og gikk videre. Jeg følte meg veldig normal, som jeg pleier å føle meg, men overgangen hadde skjedd så utrolig fort at jeg regnet med at det egentlig bare var et lite avbrudd i trippen. Jeg kom til terskelen og subbet inn i fellesrommet. De andre så på meg. Jeg så på dem. «Er det ferdig?» spurte jeg, mer til meg selv enn de andre. De så både redde og lettet ut samtidig. Som sagt: overgangen kom veldig raskt, og de kunne nok ikke helt tro det de heller.

Jeg så på notearket – ingenting skjedde. Det var bare «Hey Jude». Jeg gikk inn på soverommet – maleriet holdt seg i ro. Med et sukk satte jeg meg ned i sovesofaen med de andre og pustet tungt ut. Noen minutter gikk før vi fikk i gang samtalen. Vi snakket lenge om hva som hadde skjedd og jeg fortalte hvordan jeg hadde hatt det. Det var ganske tøft å høre de andre beskrive meg, og jeg følte meg litt dum.

[CENTER]Post-tripps tankespill[/CENTER]
Jeg var den eneste som endte opp med å få en bad tripp helt på slutten, og jeg skammet meg litt. En liten stund følte jeg at jeg var den eneste som hadde hatt for svak psyke til å takle det, og det var en ydmykende følelse.

I ettertid har jeg dog tenkt på noen av faktorene som førte til at det gikk som det gikk, og jeg har funnet noen feil jeg mener jeg selv begikk som bidro til at trippen endte dårlig:

1: Jeg var sammen med Loke, som var et kaos-element under hele trippen, og som gjorde oss alle frustrerte/urolige.

2: Jeg tok ansvaret for Loke og endte opp med å alene ta imot mye av dritten han sa.

3: Jeg gikk ikke vekk fra Loke da han begynte å snakke dritt.

4: Jeg fulgte ingen av «reglene» for å avverge en bad tripp når man kjenner den komme (eks: skifte setting, musikk, snakke med noen osv.)

5: Jeg ba ikke om noe hjelp til å komme unna bad trippen, jeg holdt det mest for meg selv.

Dere tenker sikkert oppgitt at jeg var en tulling, og jeg er enig. Nå som jeg sitter her blir jeg oppgitt selv. Men der og da falt det meg bare ikke inn.

[CENTER]Hva jeg fikk ut av det[/CENTER]
mye av fokuset her var kanskje på det negative som skjedde, men jeg vil presisere at dette i all hovedsak var en flott førstetur for min del! Jeg hadde det veldig gøy, så mye stilig og jeg lærte ting om meg selv som jeg aldri vil glemme. At den siste halvtimen-timen ble negativt preget var veldig kjipt der og da, men i ettertid har jeg jo kommet godt ut av det: jeg har lært hvordan en bad trip er og jeg er forberedt på dette til neste gang.

Jeg opplevde både kortsiktige og langsiktige positive forandringer ved meg selv etter at jeg kom hjem:

I ukene etter turen var jeg veldig oppmerksom på hvor vakker naturen er. Jeg kunne gå langs fortauet og legge merke til hvor flott et blad faktisk var, hvordan et tre faktisk er et kunstverk i seg selv og hvordan sola kan skape scener som er nydeligere enn noen drøm.

Jeg har over det siste halvannet året lært meg å bli mer ydmyk. Å si unnskyld for noe har jeg alltid vært veldig dårlig på. Nå, derimot, kan jeg uten å føle meg dum, si at jeg er lei for noe.

Jeg har også blitt mye flinkere til å vise de rundt meg at jeg er glad i dem. Jeg klemmer mamma, pappa og den plagsomme lillebroren min hver gang jeg ser dem, jeg gir folk komplimenter for å se dem smile, og jeg er flinkere til å prioritere andre.

Den største åpenbaringen kom midt inni trippen, mens jeg sto barbeint på gresset (vel å merke oppå en sauebæsj): jeg innså at det som var riktig for meg i årene fremover var forholdet mitt til kjæresten min. Vi hadde den siste tiden vært mye fra hverandre og ting hadde vært litt usikkert, men der og da skjønte jeg det, at det var hun som var riktig for meg. Dette hjelper meg hver eneste dag når hun er lei seg og redd, og jeg kan stå der og være stålfast på at det er dette som er riktig og godt for meg. Bare å vite dette var verdt tusen timer med bad trips og er noe jeg vil ta med meg videre i alt jeg gjør i livet.

[CENTER]Oppsummering[/CENTER]
Alt i alt er jeg fornøyd med min første fleintur. Det var veldig intenst, og jeg var elnge i tvil om jeg burde gjøre det igjen, men etter å ha slått meg til ro med at mye av det fæle skjedde pga Lokes loking er jeg nå bestemt på å gjøre det igjen.

Jeg lærte masse om meg selv, og jeg mener at absolutt alle på denne jord, med unntak av psykisk syke, bør prøve psykedelika. Jeg tror at det kan hjelpe mange med perspektivet deres på livet.



Helt til slutt må jeg bare si unnskyld for at dette ble en så jækla lang rapport. Skjønner om dere ikke gidder å lese, men jeg kunne ikke skrevet det kortere. Det har tatt meg halvannet år med refleksjon å «skjønne» hva jeg gikk gjennom, og nå har jeg fått det ned på papiret.

Til de som har lest hele teksten: DEAR GOD, WHY?!?!?!

... og takk