Jeg er helt enig i at man bør etterstrebe en viss kvalitet på skriftspråket, selv i mer uformelle sammenhenger. Det finnes ganske mange mellomting mellom det helt formelle språk, og det å skrive som om man har tre i promille. Arnulf Øverland var i Riksmål, landsmål og slagsmål (1956) inne på det samme.

I mine øyne trenger man dermed ikke hakke på den minste feil som skulle dukke opp, så lenge det er tydelig at man har prøvd å føre et noenlunde fornuftig språk. God språkbruk er så mye mer enn bare rettskriving, og jeg gidder derfor ikke ta meg bryet med å hakke på annet enn de mest graverende feil. At folk har forskjellige forutsetninger er også helt greit, men du skal være temmelig flink skal du overbevise meg om at eksempelvis "lol hvem bil sjører du" er et resultat av noe annet enn latskap og uvitenhet.

For øvrig heter det fortsatt særskriving, ikke orddeling. Skal vi først hakke på noe, kan vi i det minste bruke riktige begreper. Orddelingsfeil forekommer selvsagt, men sær- og samskrivingsfeil er mye mer utbredt.