Jeg tror vi muligens snakker forbi hverandre, og det kan godt skyldes at jeg har vært upresis eller ufullstendig. Jeg skal prøve å argumentere mer grundig og utfyllende.

Det jeg etterspurte var et grundig resonnement for hvorfor en felles kulturarv må medføre problematisk konservative verdisyn. Det du sier her er at felles politisk historie gir seg utslag i felles verdier, men du argumenterer ikke for hvorfor disse verdiene nødvendigvis må være konservative eller statiske som et resultat av en felles nasjonskultur. Som et poeng består jo de fleste kulturer av mennesker med et felles verdisett, uavhengig av om de har organisert seg i nasjonsform eller ikke, samtidig som at verdier ser ut til å gå på tvers av nasjoner med noenlunde geografisk nærhet (det er for eksempel ikke store avvik i verdier mellom vest- og nordeuropeiske land) – slik at observasjonen av at stort sett samme verdisett regjerer innad i nasjoner er ikke tilstrekkelig for å underbygge påstanden din.

For det første vil jeg si at kulturrelativisme er tullball i utgangspunktet – det er ingenting prinsipielt i veien for at man skal kunne anse en annen kultur som bakstreversk og umoralsk. Å se på kulturer som for eksempel den Taliban representerer med kulturrelativistiske briller og mene at denne er "like god" som siviliserte, menneskerettighetsrespekterende og rasjonelle kulturer som preger i hvert fall Vesten i dag, er å feile i å være intellektuelt ærlig og å svikte sitt moralske ansvar som heldigstilt menneske. Men det er litt på siden.

Det jeg har etterlyst tidligere, men som jeg kanskje ikke var tydelig nok på, var et grundig argument for hvorfor en slik "oss og dem-oppfatning" nødvendigvis impliserer elitisme. Så vidt jeg kan forstå er det ingenting i veien for å tenke på verdens befolkning i form av inngruppe og utgrupper uten å mene at ens egen gruppe er noe bedre enn andre, uansett om disse gruppene er basert på nasjoner eller ei. Ta for eksempel vårt forhold til svenskene – at vi ikke anser oss selv som svensker medfører ikke at vi mener at svensker er noe dårligere enn oss; det betyr kun at man kaller mennesker fra Sverige ved et annet navn, akkurat som man kan kategorisere mennesker som bergensere og sunnmøringer, uten å anse noen av de som hverken bedre eller dårligere enn andre. Jeg ser heller ikke hvorfor å gjøre inngruppene mindre i form av å fjerne nasjonen skal motvirke denne tendensen.

Jeg er hverken enig eller uenig – jeg forstår rett og slett ikke helt hva du mener med "å egentlig ikke kunne relatere seg til sitt kulturelle system". Mener du at folk egentlig ikke relaterer seg selv til norsk kultur (som brunost, bunad og vår politiske historie), eller anser seg selv som "nordmenn", og at presset for å relatere til dette er så stort at det medfører at man føler seg fremmedgjort? I så fall synes jeg det høres ganske voldsomt ut, og vil nok ikke si meg enig før det kan backes opp av god forskning.

Med abstrakt mener jeg at den kun er en idé. Og en idé kan ikke "samle folket rundt seg" noe mer enn den kan sparke fotball, og det må derfor ha vært folket som samlet seg rundt ideen. Så vidt jeg kan forstå er begge deler metaforer for nøyaktig det samme, hvor den ene er i beskrivelsen nærmere den egentlige mekanismen enn den andre.

Jeg sier ikke at nasjonalfølelsen ikke kan misbrukes av maktpersoner – det har man sett mange eksempler på. Det jeg sier er at når man betrakter kultur som tendenser i mellommenneskelig interaksjon, så gir det ikke så mye mening å snakke om en distinksjon mellom at en slik idé samlet folk rundt seg og at folk samlet seg rundt en slik idé. Det som nødvendigvis skjer er at folk aksepterer og tar til seg dette memet.

Det kan være at jeg misforstår hva du mener når du sier at "folket samlet seg ikke rundt nasjonen, nasjonen samlet folket rundt seg", men da er det i så fall fint om du kan utbrodere hva du mener forskjellen er.