Ok skrevet, men ikke jævlig morsom, for jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det.

Selv om jeg er en spinkel kar på 60 kilo, snill som dagen er lang, er det nesten ikke en eneste gang jeg går hjem fra byen uten at jeg støter på samme problemet.



Den verste opplevelsen var i fjor sommer en gang, da jeg kjørte alene hjem fra fest, ute på landet der jeg har vokst opp.
Klokken var vel rundt 3, det var bekmørkt, og det styrtregnet.
Plutselig ser jeg en ung jente som går alene hjemover langs veien, så jeg svinger inn til skulderen for å spørre om jeg skal kjøre henne hjem, da jeg vet nærmeste bebyggelse er minst 2 kilometer unna.

Dette er en plass der alle kjenner alle vanligvis, men det er over 6 år siden jeg har bodd der ute, så vi var forunderlig nok ikke bekjente.

Jeg svinger inn, stopper og sveiver ned vinduet; "Hei, kan jeg kjøre deg et sted?"

Hun hyler ut "Nei, nei, nei" i et hysterisk skrik, og jeg ble så flau og forskrekket over reaksjonen at jeg bare sto på gassen og fyrte avgårde med kofferten i halsen, som den avvikeren hun trodde jeg var.

En forferdelig ekkel opplevelse, det svevde meg ikke engang at hun ville oppfatte dette som noe annet enn en hyggelig gest, istedet har hun sikkert fortalt alle vennene sine om den gale voldtektsmannen hun så vidt unnslapp.