Eksempelet hans er helt greit, i begge tilfellene blir det slik at behovene til en minoritet tråkker på majoriteten, dermed er det et dårlig forslag. Det er heller ikke alle som klarer å la være å lese teksten, uansett er det urelevant så lenge teksten gjør bildet estetisk stygt. Hvor går grensen for hva man skal be om uansett? Bør alle restauranter pålegges å lage mat med minst mulig karbohydrater fordi over 20% av befolkningen sliter med overvekt, diabetes eller andre livsstil sykdommer?

Når behovene til de hørselshemmede kunne blitt tilfredsstilt ved en kvote (er dog uenig i at filmer med tekst skulle utgjort den største andelen) som randoom sier så blir det for dumt at man skal ha en slik lov.