Kan lime inn noe jeg tidligere har satt sammen av Mentalmelt i diskusjon med en annen her.

Tar vi ikke et samfunnsansvar når vi håndhever forbudet?

- Narkotika er ikke noe som lar seg fjerne gjennom et forbud, det er rimelig åpenlyst spør du meg. Så hvilke alternativer har vi egentlig? Vi kan enten tviholde på forbudspolitikken av frykt for å innrømme at vi har feilet totalt, og dermed fraskrive oss alt ansvar og all kontroll over narkotikamarkedet. Eller, vi kan avkriminalisere og legalisere, ta det samfunnsansvaret vi strengt tatt burde tatt for lenge siden, og dermed ta kontroll over markedet, sikre kvaliteten, beskatte varene, og frata de kriminelle miljøene enorme inntektskilder og maktposisjoner. Gjennom forbudet gir vi fra oss muligheten til å kontrollere markedet gjennom tiltak som aldersgrenser og kvalitetskontroller. Man gir rett og slett hele ansvaret til de kriminelle, som selvsagt ikke finner det for godt å begrense tilgang, eller å sikre kvalitet på noen som helst måte.

- Jeg mener man fraskriver seg ansvar når man velger å lukke øynene for hvor dårlig forbudet fungerer, og heller tviholder på en utdatert og feilslått politikk av frykt for å rokke ved en inngrodd, nærmest religiøs moral som nå har preget den politiske scenen i mange tiår. Man er redd for hva USA vil si, hva EU vil si, og ikke minst hva de gamle partiveteranene vil si. Det er lite mot å finne hos norske politikere til å gå i mot noe som så mange har tviholdt på så lenge. Karrieren er gjerne viktigere enn å ta det samfunnsansvaret som man egentlig vet man burde. Det er ikke tilfeldig at svært mange mennesker fra høytstående stillinger som nå uttalerer seg positivt om legalisering, ikke lenger er i den stilling og maktposisjon de én gang var i. Det er politikernes feighet som er skyld i opprettholdelsen av dette feilslåtte systemet, og det er deres ansvar å rydde opp før flere liv renner ned i avløpet.


Det er et samfunnsøkonomisk hensyn her. Selv om vi allerede har mange forhold som er en belastning på samfunnet, er ikke det et argument for at vi skal skaffe oss flere.

- Hvis vi skal se det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, så kan vi jo begynne å se på hvor mye penger og ressurser vi pr. i dag kaster ut av vinduet gjennom forbudspolitikken. Rundt 40% av alle straffesaker i Norge er narkotikarelaterte. Det er nesten halvparten. Det er helt ufattelig hvor mye tid og ressurser politiet bruker på dette, for ikke å snakke om rettsvesenet, som i likhet med politiet ikke akkurat har mangel på viktige arbeidsoppgaver. Alt dette uten at vi ser en nevneverdig forbedring i utbredelse, bruk/misbruk og overdosedødsfall, ofte tvert i mot.

- Vi har alt å tjene på en legalisering. Istedetfor å straffeforfølge hver bidige narkotikabruker man sporer opp, kunne vi konsentrert oss om å hjelpe den lille prosentandelen som faktisk er rusmisbrukere. Få noen av disse totalt bortkastede midlene inn i helsevesenet i stedet, så kanskje vi kan begynne å snakke om fornuftige samfunnsøkonomiske perspektiver.


Vi bør forby alle rusmidler. Det er farlig og ødelegger liv.

- Vi må se dette en smule mer nyansert. Narkomane vil vi alltid ha i samfunnet vårt, og så lenge vi har en forbudspolitikk, så vil denne pasientgruppen være tvunget til å leve under svært kritikkverdige forhold. For det er det de er, pasienter, og det er slik de skal og bør behandles. Det er lite hensiktsmessig for en rusmisbruker å måtte kjøre ørten runder i rettsapparatet, stadig tilbringe netter på glattcelle, samtidig som man står i en milelang ventekø for å få hjelp til å bli frisk. Dette er heller ikke særlig hensiktsmessig for myndighetene eller resten av samfunnet, for når man først er stemplet som kriminell, hvor mye skal da til før man tyr til andre kriminelle aktiviteter? Veien til et liv som yrkeskriminell er plutselig veldig kort når man allerede lever i et kriminelt miljø, og konstant trenger penger fordi man stadig er syk av abstinenser.


Dersom disse rusmidlene var helt lovlige kan vi vel være enige om at flere sannsynligvis ville prøvd dem?

- Når det kommer til tyngre stoffer med mer alvorlige skadevirkninger og faremonenter, så tror jeg ikke vi ville sett en økning i bruk. Jeg tror ikke det er forbudspolitikkens fortjeneste at folk holder seg unna slike stoffer.
Vi bør naturligvis ha på plass funksjoner som aktivt begrenser konsum av rusmidler blant befolkningen. Hensikten med dette må være å hindre spredningen av rusmiljøer og rusmisbruk. Målet kan derimot ikke være å hindre rusbruk generelt, da rus i aller høyeste grad er en del av menneskets liv og kultur. Måten å gjøre dette på er å innføre aldersgrenser og utsalgssteder med begrensede åpningstider. Samtidig må man aktivt gå inn med informasjon i skolene, og bytte ut skremselspropagandaen med håndfast og dokumentert informasjon. Jeg har mer tro på at et opplyst folk er i stand til å ivareta sine egne interesser, enn at myndigheter med skremselspropaganda og forbud kan styre befolkningen inn på rett spor. At alle midlene brukt på håndhevelsen av forbudet er bortkastet mener jeg ikke, men så lenge ressursene kunne vært brukt på en langt mer konstruktiv og fornuftig måte, så vil jeg så absolutt hevde at mesteparten av innsatsen er totalt bortkastet.

- Som eksempel kan vi se på Portugal, som i 2001 avkriminaliserte all bruk og besittelse av mindre menger narkotika. Eksempler på tendensen man har sett der er en liten økning i bruk av cannabis, og mindre bruk av heroin. De har også forbedret en rekke andre forhold, først og fremst i sammenheng med behandling av pasienter i avrusning, overdosedødsfall, og i bekjempelsen av HIV-smitte.

Det er jo antatt at for eksempel cannabis har relasjon til "amotivasjonssyndromet", et større forbruk vil dermed resultere i en betydelig kostnad for den norske stat?

- Man kan også anta at forbudet i seg selv, et voldsomt sosialpolitisk virkemiddel, bidrar i langt større grad til amotivasjonssyndromet enn det THC-molekylet gjør. Det å bli stemplet som en kriminell, det å skape seg en identitet som er knyttet opp mot en illegal og rebelsk subkultur, det å konstant kjenne på følelsen av å ikke være akseptert, og å føle seg fremmedgjort. Dette er rimelig kraftige psykologiske bieffekter av den nåværende politiske situasjonen.

Ikke Mentalmelt som har skrevet:

Cannabis fører til tyngre stoffer.

Det finnes ingen stoffer i cannabis som skaper et behov for sterkere stoffer. Statistisk sett vil en svært marginal andel cannabisbrukere gå over til tyngre stoffer, mens de aller fleste som bruker tyngre stoffer har brukt/bruker cannabis. Når cannabis er ulovlig stemples man automatisk som kriminell når man bruker det. Da er det naturlig at terskelen for å ta andre ulovlige stoffer blir mindre. Samtidig tvinges man inn i et kriminelt miljø der de samme menneskene vil veldig gjerne selge deg tyngre stoffer. Jeg mener det ligger en større sammenheng her enn mellom de spesifikke stoffene i den utdaterte trappetrinnsteorien.

Det er ytterst sjeldent en er påvirket av cannabis og som en konsekvens av det får lyst på noe sterkere. Hadde alkohol vært ulovlig vil jeg tro det ville vært den store stygge ulven som angivelig fører til tyngre stoffer. Men det er det ikke snakk om i dag - nettopp fordi det er lovlig og fritt for stigmatisering og andre nevnte påvirkninger. Det er vanskelig å forstå at trappetrinnsteorien fremdeles blir brukt som et argument mot legalisering av cannabis, da det i realiteten er et argument for legalisering.