Sitat av
slashdot
Du skriv du var stein - men samtidig at det ikkje var noia. Du kjem med fullstendig ville antagelser om at personer i psykiatrien jobber i politiet. I heile teke verkar ikkje historia di spesielt truverdig, og helsevesenet har taushetsplikt, så vi får mildt sagt einsidig framstilling.
Beklager, men eg kjøper ikkje utan viare din versjon av saka. Du har og rimeleg einsidig kritikk av medisinen; vel, den har bivirkninger og det er eit diskutabelt tema, men det er langt frå så svart-kvitt som du vil ha det til. Andre eg kjenner har heilt andre erfaringer i møte med psykisk helsevern og medisinering.
Så eg vel faktisk å ikkje tru på at det er heilt slik du framstilte ting. Du opplevde det nok slik, men det vil ikkje sei at det nødvendigvis var så fordømt einsidig som du vil ha det til, eller at det var eit så ekstremt overgrep som du prøver å framstille det som.
Jeg tror han. Jeg har kreft og for et par år siden fikk jeg vite på kontrolltimen min at jeg hadde spredning. Dette var en fredag, og da jeg reiste hjem fra legen som holder til i Oslo og til byen jeg bor i på Østlandet var jeg mildt sagt nedfor. Jeg hadde ikke noe som kunne roe nervene og hodet mitt.
Jeg dro på legevakta her i byen, forklarte situasjonen og ba om noe å roe hue på. Negativt svar, ble bedt om å dra til DPS i nabobyen og spørre der. Dro dit, men de hadde ikke noe annet en mildt kløestillende (jeg klør når jeg stresser) som jeg takket nei til. Ble ganske forbanna og sa rett ut at jeg så dem som inkompetente. De henviste meg til legevakt i samme by. Dro dit, da var det midt på natta og jeg var trøtt. Gjespet meg gjennom samtalen med legen som heller ikke ville gi meg noe og slang ut av meg at "om jeg hopper ut foran en bil hadde jeg kanskje fått noe?". DA reagerte de, ambulansepersonell ble tilkalt, jeg ble bryskt dytta inn i ambulansen selv om jeg stritta imot og ble sendt på DPS. Der ble jeg tvangsinnlagt siden jeg var "suicidal" og dytta full av sovedop. Jeg sov resten av natta og var grisetrøtt utover dagen.
Det ble forventet ble jeg fortalt at jeg deltok sosialt, så da satt jeg da der i dagligstua sammen med noen neddopa mennesker og tørrpratet med et par ansatte til stede. En helt surrealistisk situasjon. Samme kveld kom psykologen for evaluering, jeg preika henne etter munnen og da etter et døgn ble jeg sluppet fri. Fikk IKKE med meg noe hjem typ Sobril for å roe nervene. Frihetsberøvelse er IKKE moro og hællan dussen så glad jeg var da jeg gikk ut av døra der. Sånn blir kreftpasienter som roper om hjelp behandlet.