Har vært gjennom tunge tider selv der tanken på selvmord har vært streifet forbi, men heldigvis aldri gjennomført. Uansett hvor mye skit livet dumper på en så kommer man som regel alltid ut på andre siden, og for min del stemmer det i hvert fall svært godt at det som ikke dreper en det gjør en sterkere.

Vi må bare stole på det overlevelsesinnstinktet vi har i oss, det har ført oss dit vi er i dag og det er trygt i stand til å føre oss til i morgen og resten av fremtiden. Jeg har et veldig avslappet forhold til døden og er alvorlig nysgjerrig på hva som skjer når vi dør, men det er ikke noe jeg har hastverk med å finne ut; det er en dag som kommer når den kommer av seg selv om forhåpentligvis veldig lenge til. Har så mye å gjøre og oppleve her vi er i dag ;-).

Nå er jeg fullstendig klar over at i en situasjon der selvmord vurderes som alternativ så tenker man gjerne noe mer irrasjonelt, men slik jeg ser det må man da bare holde ut til stormen er over; da uansett hvor kraftløs man føler seg og uansett hvor lite livsgnist man har igjen. Så lenge man ikke er død så finnes det håp uansett hvor håpløst alt virker, det er når man dør håpet forsvinner. Ofte hjelper det å distansere seg fra de omgivelsene man er i og dra til et helt annet sted.