Må si meg uenig med konklusjonen din. Du påpeker innledningsvis at farmakokinetiske variasjoner er betinget administrasjonsruten, så din konklusjon burde heller være at tiden for on-set er en avgjørende faktor og sekundært kommer stoffets styrkegrad, aka renhetsgrad. Det er derfor ulogisk å sette samme rammebetingelser for dem nettopp fordi de tilbyr ulike rammebetingelser. En konklusjon vil logisk sett være at dette er hovedbetingelsen for rusmisbrukerens valg av inntaksmetode. Det kan videre spekuleres i om administrasjonsruten også gir forskjellig eufori som følge av variasjon i biotilgjengelighet.

I følge Wikipedia er data for dette: nasalt 75 % og intravenøst 100 %. Det er derfor logisk å slå fast at effekten sekundært kan sees som 1/4 kraftigere for intravenøs administrasjon enn for nasalt. Dette er selvsagt en subjektiv opplevelse og derfor sekundært. Primært, den avgjørende faktoren, bør vurderes å være forskjellen i tid for on-set. Det sier seg selv at så store forskjeller for denne faktoren er så betydelig at det ikke kan neglisjeres. Forskjellen mellom en intravenøs on-set fra sekunder til minutter og en nasalt on-set fra 20-60 minutter er inntil 60 ganger mer ved intravenøs administrasjon og dette betyr at små endringer i renhetsgrad vil kunne gi merkbare utslag for sprøytemisbrukeren enn hvis samme rammebetingelse skulle vært gitt nasalt, altså samme renhetsgrad, osv. Derfor kan eksempelvis en vare av lavere kvalitet, si 10 % som et eksempel, være "god" ved injeksjon mens det nasalt ikke nødvendigvis er tilfelle.

Nå er trolig dette eksemplet misvisende siden en ved nasalt inntak neppe kjenner forskjell på 10 % og 25 %, dvs 1/10 eller 1/4. Det vil altså si at om den som snorter øker dosen fra 1/10, la oss si 100 mg, til 1/4, dvs 250 mg, vil vedkommende ha utjevnet marginene mellom "god" og "mindre god". Resten er egentlig rent subjektivt. Sånn sett differerer amfetamin-rus seg kraftig fra andre type rusmidler som alkohol, heroin eller cannabis. Derfor blir konklusjonen din feil basert på utgangspunktet ditt med farmakokinetiske variasjoner.

Men også dette er ren overforenkling. Uten å gå for dyp inn på dette området er det heller enklere å sammenligne med andre rusmidler. Å gi samme rammebetingelser for intravenøs og nasalt inntak for speed er ekvivalent med å gi samme rammebetingelser for oralt inntak og inhalasjon for cannabis. For de som har opplevd forskjellen i rus av å spise kontra røyke hasjen sin ser logikk i den konklusjonen der. Nasalt inntak og oralt inntak er enkelt sammenlignbart i nesten samme forhold som on-set ved røyking og intravenøst inntak.

Jeg stopper med det her og går ikke inn på i hvor stor grad amfetaminets styrkegrad er merkbart betydelig for nasalt inntak som for intravenøst inntak, men det er en kjent faktor at speedfreaks som sniffer ikke er særlig gode til å bedømme kvalitet på samme måte som de som skyter det. Min konklusjon er dermed den at den påstanden har vært avgjørende for at de som "bøffer" stoff har vært nødt til å se på hvilke kuttestoffer (cutting agent) som oppveier antatt kvalitetstap. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle for den som sniffer. Her oppveies kvalitetstapet normalt ved å justere på enkeltdoseinntak, som nevnt eksempelvis fra 100 mg til 250 mg på øyemål. Noen annen måte ved bruk av "inaktive" kuttestoffer ville i teorien ikke være mulig men i praksis er dette motbevist for lengst. Den psykologiske faktoren har veldig mye mer å si for en som sniffer enn en som skyter.

Om lukt, smak, farge eller konsistens trigger en negativ respons hos brukeren kan dette være nok til at uttrykket "god å skyte men dårlig i nesa" være et reelt tilfelle - det har skjedd ofte. Til og med urørte varer av ganske høy renhetsgrad har vist seg å være "bøff" eller "dårlig" i denne sammenheng, noe som har gitt liv til en ubekreftet påstand om at "rene (renhetsgrad, noy anm.) selger ikke." Hvorfor dette skulle være tilfelle kan man bare spekulere i. Det kan bero på misforståelser eller førstehåndserfaring som har spredt seg til andrehånds- og tredjehånds vitner, osv. Denne påstanden er på lik linje med din konklusjon gitt feilaktig samme rammebetingelser for alle administrasjonsrutene. Dette vil selvsagt være subjektivt.

Det er mange flere alternativer enn de to men det skal jeg ikke gå inn på. Jeg vil derimot gjenta meg selv og si meg uenig med konklusjonen din også her. Jeg heller mer til alternativ en enn for alternativ to. Det er viden kjent at jo høyere dose en inntar nasalt forårsaker samme resultat som når høyere doser inntas intravenøst, ofte betegnet ved slang som "stuka" og "loka", en sjelden gang "tura" eller lignende, selvsagt betinget stoffets opprinnelige kvalitet i utgangspunktet, og eventuelle kuttemidler som måtte befinne seg i en spesifikk forhold til originalvaren. I grunn fins det et ganske enkelt eksempel som kan belyse dette bedre. Den gang jeg utforsket speed-kulturen var en kvarting nok til å holde det gående en hel natt for de fleste, men etterhvert økte man i dose rent eksperimentelt og lite behovsmessig.

Det viste seg at hyppige inntak med kvartinger ikke nødvendigvis gav en kraftigere rus i den forstand at euforien gav merkbare forskjeller, men mer gjorde personen "sprøere" eller "gira", noe som ikke er doserelatert for vanemisbrukeren, men kan være tilfelle for de som bruker det sporadisk eller sjeldent. Dermed kan man konkludere med at rusens intensitet og aktivitet er relevant til brukerens tidligere erfaringer, toleranse og forventning. Dette kan sees i de mange markedstriks som har dukket opp gjennom tidene og som fortsatt har en viss verdi den dag i dag, eksempelvis "rosa marsipan", "rocks", "polsk makka", osv. Etterhvert som det ble kjent at dette ikke nødvendigvis var kvalitetsstempel endret brukerens forventning seg fra "høy" til "middelmådig" og etterhvert bestemte tilfeldigheten hvorvidt amfetaminets konsistens hadde betydning for dets kvalitet. Her igjen har den psykologiske faktoren mer betydning for nasalt inntak enn intravenøst.

Med årene har slang i sin opprinnelige betydning endret form til å være geografisk bestemt heller enn å ha en universal betydning. Eksempelvis "smell" eller "kick" på engelsk er i grunn ikke så rart at det for dealere som praktiserer kutting har en høy markedsverdi å finne den rette sammensetningen av potensielle kuttemidler som kan imitere eller delvis fremheve denne egenskapen. Primært fordi on-set ved injisering kjennes ved at stoffet "kicker" - det vil si tiden det tar fra normaltilstand til aktivitet merkes, normalt innenfor intervaller som tidligere nevnt fra sekunder til minutter. On-set for både oralt og nasalt inntak har tradisjonelt sett vært forbundet med et "rush", noen kaller det "frysninger", andre noe annet.

I mellomtiden ble uttrykkene adoptert til andre administrasjonsruter enn hva de opprinnelig ble knyttet til. "Rush" i intravenøs betydning kan bety mangt, men betegner i grunn en intens merkbar endring i visse fysiske forhold, eksempelvis kraftig varme (ofte referert til som "gass" eller noe misvisende "smell"), progressiv økning i kroppstemperatur (opprinnelig "rush") eller visuelle forstyrrelser (noen ganger kalt "blizz" har jeg hørt men usikker på hvordan det oppstod). Uavhengig av om god kvalitet amfetamin i utgangspunktet gir disse effektene er det vel forstått at kjennemerke for intravenøs administrasjon er fundamentalt "kicket" med "rushet" som bonus og dealere har funnet alternativer til denne effekten - de har ikke funnet opp noe nytt, de oppveier kvalitetstap ved å manipulere på farmakologiske faktorer som biotilgjengelighet, for eksempel ved å endre amfetaminets pH-verdi. Kvalme, for eksempel, er et typisk tegn på at stoffet har en for høy basisk verdi for intravenøs administrasjon men kan være av andre årsaker for nasalt eller oralt inntak. Dette kan resultere i negativ respons til eufori og dermed ødelegge stoffets potensielle styrkegrad. Motsvarende kan høyere basisk verdi medføre en kraftig ubehagelig svie ved nasalt inntak som merkelig nok av noen anses som et kvalitetstegn og kan være en medvirkende faktor til å forsterke stoffets potensielle styrkegrad. Andre mer treffende eksempler kunne vært nevnt men jeg nøyer meg kun med dette eksemplet.

Sannsynligheten for at det fins fribase-amfetamin i en gateformulering av stoffet er lite sannsynlig med tanke på at fribasens pH-verdi måler fra pH 10,5 eller mer, og amfetaminbase som regel er et tyktflytende blank til gulaktig væske med oljeaktig konsistens og klassisk "amin"-lukt med - om jeg ikke husker helt feil - pH 5-6, eller deromkring og eneste "amfetamin" som "måles" 100 % styrkegrad, dvs. renhetsgrad (utgangspunktet som eksempelvis Kripos går ut i fra når de måler stoffets styrkegrad), og for de som har smakt "tørket" amfetaminbase, eller for den saks skyld flytende, vil nok være enig i at "ren" amfetamin er en kjedelig rus.

Foretrukket administrasjon for amfetaminbase er inhalering av damp ved sterk oppvarming av base i egnet røykeutstyr. Intravenøs inntaksmetode er mulig men ofte bortkastet pga basens lite løselighet i vann, oralt inntak er nesten fraværende av karakteristisk amfetamin sulfat-rus f.eks og nasalt inntak gir ofte ubehagelige ettervirkninger etter at brukeren føler seg snytt for forventet eufori til tross for at generell karakteristikk for stimulanter spesielt, er merkbart, betegnes rusen som tamt og nasalt inntak som ubehagelig. Intravenøst inntak av fribase vil som regel oppleves som en ubehagelig virkning uten spesiell euforisk nytelse, ofte med kvalme, hodepine og "utmattelse" som resultat for uerfarne eller veldig kresne brukere - til tross for at de inntar tilnærmet 100 % amfetamin (renhetsgrad).

Tørket amfetaminbase pH-justert gir som regel en saltform med eller uten løsemiddel, enten umiddelbart eller etterhvert, og kan oppleves som mer behagelig intravenøst siden mer av stoffet er gjort vannløselig enn i sin rene baseform og pga av en pH-verdi nærmere nøytral enn pH-verdien for amfetamin omdannet til sin fribaseform, men fortsatt vil det være noe fundamentalt manglende for effekten. Derfor omdannes fribase og amfetaminbase oftes til en vannløselig saltform, som oftes sulfat for amfetamin og hydroklorid for metamfetamin. Effekten vil også variere i hvilken saltform basen er konvertert til, hvorav "sulfat" ofte relateres til "smellen" som kjennetegner intravenøs administrasjon av amfetamin, eller "rushet" som karakteristisk for hydrokloridsalt (altså progressiv innsetting fremfor umiddelbar "smell"), noe som kan sammenlignes med forskjellen ved å innta amfetamin sulfat intravenøst og metamfetamin hydroklorid intravenøst. Det er ikke rent sjeldent at "virkningen" virker å inntreffe først lenge etterpå, noen opplever så lenge som et par timer til anekdotisk flere timer etter justering. Slow on-set er ikke uvanlig for visse typer metamfetamin. Stoffets saltform er ergo også av betydning for dets biotilgjengelighet.

Dette ble en lang post men kort oppsummert er jeg uenig med din noe forenklede konklusjon.