Jeg tror det kanskje er litt som en kompis sa, at "det" (alt) stort sett er et valg mellom to alternativer, der det beste vinner. Litt forenklet f.eks.

Hvis valget dolcontin er mellom noe "helt ok kveld" <-> "enda kulere kveld" kan man klare å avstå fra å fortsette selv om følelsen er digg, og heller evt. ta det som en bonus/helgekos av og til. Får man en heavy dose namnam på sykehuset post/pre-op kan det føles/huskes som en dritkul opplevelse selv om man kan velge bort å søke gjentakelse, hvis hverdagslivet faktisk er passe ok/stabilt til vanlig.

Er valget noe ala "ha det kjipt/innvendig uro" <->"følelse av at livet faktisk er bra" er det nok straks mer fristende å opprettholde bruket, fordi edru-alternativet kan være så jævlig at man tross alle avveininger for/mot kommer til at å føle seg bra faktisk er det beste alternativet.

Min(vår) oppfattelse er at opioider er utrolig kjipt fordi de faktisk er så gjennomført bra; (dose-/personavhengig) de tar smerte, de gir en eufori/gledesfølelse som faktisk føles ekte, du blir energisk, du kan fungere relativt normalt i en jobbsituasjon e.l. Det siste er egentlig ganske farlig, der er det "lettere" med f.eks. alkohol som du i større eller mindre grad faktisk blir helt borte/ufungerende av, bruksområdet begrenser derfor seg selv.

Noen korte tanker.