Svært få vil begrense sin monoteistiske eller polyteistiske forestilling om en gudsfigur til en "mann i himmelen", og få vil nok kalle det en mann i det hele tatt, men det inngår i definisjonen at dette er en ånd eller et vesen med en levende bevissthet som enten har skapt universet og trukket seg tilbake (deisme) eller som jevnlig påvirker vår verden som en personlig gud (teisme). Og det er denne kjernen av definisjonen – selve essensen av hva en gud er – jeg og mange andre kritiserer og argumenterer i mot.

Enkelt og greit: jeg forholder meg til virkeligheten som den objektive verden vi har subjektive oppfatninger av, og subjektive oppfatninger som antagelser og beslutninger vi har gjort med bakgrunn i tilegnet informasjon. Jeg ser ikke noe behov for å innføre konsepter som noumena, og jeg anser mye av spekulasjonene rundt temaet for å forutsette et skille mellom sinnet og den "verdslige verden", og mener dette er et uriktig utgangspunkt.