Jeg lurer på om du i det hele tatt er klar over hvordan du selv argumenterer. "Det som står i Bibelen er sant fordi det står i Bibelen" – en rimelig åpenbar tautologi. Det er heller ikke slik at alt som står i Bibelen er logisk. Bibelen er proppfull av selvmotsigelser, og det vet du nok godt selv også – du bare velger å unngå å utfordre deg selv ved å la være å tenke på de. Jeg tipper du får et mer nyansert syn på det når du blir eldre.

Nei, det vil jeg ikke. Å stole på at det som står i pensum er korrekt, selv om man ikke forstår det, og selv om ikke læreren klarer å forklare det på en måte så man forstår det, vil jeg ikke si er irrasjonelt. Tvert i mot vil jeg si at det motsatte er irrasjonelt, med mindre det er en nøye overveid avgjørelse basert i faktiske forhold, og er ofte opphavet til farlige og hoderystende irrasjonelle standpunkter som benektelse av evolusjon – noe vi til og med har sett eksempler på i denne tråden. Man har god grunn til å anta at det som står i skolepensum – i hvert fall her til lands – er velbegrunnet i solide bevis.

Du plukker jo ut helt konkrete spesialtilfeller her, men hvis vi snakker om folk som er syke, så finnes det mange støtte- og samlingsgrupper for dette. Poenget mitt er at den sosiale delen i religion kan gjenskapes i andre grupper – det er ikke sikkert man finner én gruppe som erstatter alt, men finner alltids igjen elementene man setter pris på i andre grupper.

Nei, jeg har jo presisert at jeg ikke er for å ta fra noen troen, og som sagt ville jeg uansett ikke hatt noen anelse om hvordan man skulle gjøre dette. Jeg er derimot for ytringsfrihet, og derunder frihet til religionskritikk, og om noen skulle føle seg støtt av det, så er ikke det noe jeg bryr meg så mye om. Angående det du påstår om at jeg har sagt at de "faller sammen før eller senere", så mener jeg at hvis de er så mentalt skjøre at de faller i depresjon bare religionskritikk faller for deres ører, så er de så på randen av sammenbrudd fra før at et sammenbrudd er nesten umulig å unngå.

Bare for å avklare litt, for jeg tror kanskje du misforstår meg. Jeg er som sagt ikke for å uoppfordret gå direkte på enkeltpersoner for å forsøke å overbevise de om å oppgi sin religion. Men jeg er for mer generell religionskritikk. Når jeg påpeker at det er en forskjell på "ateistisk misjonering" og religiøs misjonering, så mener jeg ikke at alle burde gå fra dør til dør og forsøke å overbevise andre mennesker om at det ikke finnes noen gud – jeg påpeker kun at det er en forskjell, og at denne forskjellen går i den "ateistiske misjoneringens" favør. Det er også flere måter å opplyse om behovet for rasjonalitet og mangelen på behov for en gud som forklaringsmodell enn å gå aggressivt og direkte på enkeltpersoner, og jeg kan tenke meg en rekke slike tiltak jeg ville vært positiv til.

"Valg" av parringssystem er et resultat av mange kompliserte og komplekse miljøforhold. Monogami, eller mangelen på monogami, avhenger av ting som hvor hjelpeløst avkommet er, hvor mange naturlige fiender de har, ressurser i området versus ressursbehov per individ, makevokting, seksuell konflikt, om de er gruppelevende dyr, og i så fall hvordan gruppestrukturen er, osv. Man har mange varianter av parringssystemer i dyreriket, og vi har strandet på et såkalt "sosialt monogamt parringssystem, med innslag av moderate mengder seksuelt ikke-monogami". Mange fuglearter, for eksempel, har monogame forhold (svaner ofte livet ut), sjimpanser, og spesielt dvergsjimpanser, er promiskuøse, og hvalrosser og løver er polygame. Uavhengig av om vi hadde utviklet oss til å bli monogame eller polygame ville vi nok utviklet en moral rundt dette, og vi ville nok kunne lese nedskrevne varianter av denne moralen i religiøse skrifter.

Ikke promiskuitet alene, men innslag av promiskuitet/seksuelt ikke-monogami i et ellers monogamt system. Går du grundig til verks så vil du nok se at definisjonen egentlig er den samme. Jeg kan jo omformulere med biologiske termer: "Hor er en betegnelse på ikke-monogam seksuell omgang mellom en mann og kvinne som ikke er i et sosialt monogami med hverandre."

Og jeg føler meg så skråsikker på at religionens syn på prostitusjon er på grunn av vår moral at jeg ville bokstavelig talt falt av stolen i vill forbauselse om jeg tar feil.

Det er ingen lov mot utroskap i vårt offisielle lovverk, nei, men det er jo – som jeg sa – fordi dette lovverket må begrunnes godt, og det er vanskelig å rasjonelt forsvare en slik lov. Det er lov å selge kroppen sin selv om noen kjøper den, men det er ikke lov å kjøpe sex. Denne loven begrunnes i en skjev maktbalanse og sannsynligheten for at selgeren er presset i en situasjon hvor man gjør dette mot sin vilje, og at kjøperen bidrar til å opprettholde denne situasjonen. Man har derfor valgt å si at straffeansvaret for kjøp og salg av sex skal ligge hos kjøperen og ikke selgeren. Man kan selvsagt være uenig i en slik lov, og hvis du klarer å argumentere godt nok for hvorfor, er det også mulig å endre denne loven. Det er ikke en mulighet man har når det kommer til de religiøse lovtekstene.

Men hvorfor? Jeg ser ikke hensikten, og heller ikke at dette er noe som lar seg gjøre i praksis. Heller er det en naturlig utvikling at religionene vil absorbere den øvrige menneskelige moral og tilpasse tolkningen av de religiøse tekstene deretter. Dette skjer dessverre i et meget tregt tempo, og religionen fungerer derfor mer som en brems enn et "fartøy" for utbredelse av moderne moral.