Det er en forskjell der. En religiøs person som forsøker å overbevise noen til å tro på deres religion ber mennesker om å gi helt eller delvis slipp på sin kritiske sans. De blir bedt om å akseptere noe som sant selv om det ikke finnes hverken bevis eller indikasjoner på at dette er riktig. Man kan ikke si at en ateist prøver å prakke på noen en tro på samme måte som andre, fordi ateisme er ingen tro. En ateist vil derimot oppfordre til kritisk tenkning og å basere sine avgjørelser på hva vi vet om verden. Avgjørelser basert på fornuft, logikk, rasjonalitet, bevis, og ikke minst empati og toleranse. Ikke på hva en eller annen mer eller mindre tilfeldig person skrev for 2000 år siden.

Vel, egentlig ikke, i mange tilfeller. Fordi hvis man som barn blir innstendig oppfordret til å tro på Gud, så blir man innstendig oppfordret til å tro noe, ikke bare i mangel av, men også på tross av, bevis. Man blir opplært til at blind tro, og å fornekte og overse det som taler i mot, er i seg selv en stor dyd. Og blind tro på tross av bevis er det stikk motsatte av en kritisk tankegang. Man kan derfor si at et barn som blir opplært til å tro på en gud blir opplært til å ikke tenke kritisk. I hvor stor grad dette gjelder er selvsagt noe som varierer, og enkelte religiøse foreldre er åpne på at barnet skal tro hva det selv vil, mens andre igjen er svært strenge. I alle tilfeller vil dette problematiske prinsippet være gjeldende, og jeg hadde ikke blitt overrasket om man fant en sterk korrelasjon mellom evne til kritisk tenkning og religiøsitet i oppveksten.

Nei, i bunn og grunn ikke. Virkeligheten er virkeligheten, og det som varierer mellom individene er deres oppfatning av den. Det er når denne forståelsen forsvinner at man får farlige holdninger som hat av homofile, hat av ikke-troende, forestillinger om at Gud støtter ens side i en krig, osv. osv. – for hvis "min virkelighet er like viktig og riktig som din virkelighet", så er det like riktig å hate homofile som å ikke hate homofile. En forståelse av at "din virkelighet" kun er en oppfatning, og ikke en virkelighet i seg selv, vil lettere bryte sammen en slik tankegang fordi du vet at du kan ta feil. Du blir automatisk oppfordret til å være kritisk til egne holdninger, tanker og antagelser, og stadig forsøke å tilpasse dette til hva vi observerer i virkeligheten – i bunn og grunn det stikk motsatte av religiøsitet.

Her henger jeg ikke helt med.. Du mener vel ikke at gudene er virkelige fordi mange tror på de? Dessuten, det er da vel ikke mer enn neglisjerbart mer modig av en ateist å blankt avvise enhver guds eksistens som det er av en kristen å avvise Allah, Shiva, Zeus, Odin og absolutt alle andre guder?

Jeg regner med at det er formuleringen din som var dårlig her, men en ateist tror ikke at man ender i et "uendelig stumt mørke" – det ville vært en religiøs overbevisning. En ateist tror at ens bevissthet opphører å eksistere når du dør. Det er ikke noe stumt mørke, du er bare borte. Like borte som du sannsynligvis tror en død firfisle er. Jeg har vært død i milliarder av år før jeg ble født uten å ha opplevd det som noe stummende mørke, og har ingen problemer med å forstå at jeg er akkurat like død etter min tid på jorden er over. Du nevner dette som at vi ateister går glipp av noe – et håp og en tro på evig liv – men jeg vil snu på flisa og si tvert i mot. Jeg tror heller en ateist i større grad vil sette pris på dette livet og alt som skjer i det, nettopp fordi man tror at dette er det eneste livet vi får – i motsetning til å drømme det bort i forestillinger om at dette bare er en blek og fattig "test" på om man er verdig et evig liv i himmelen.

Kjønnsnøytrale ekteskap, generelle holdninger mot homofili, abort og Israel-politikk er noen få raske eksempler.

Hva med 9/11? Selvmordsbombere? Konflikter mellom Shi'a- og Sunni-muslimer? Kvinnelig omskjæring? Israels okkupasjon av Vestbredden, Gazastripen og Golanhøyden? At George W. Bush mente Gud ba han om å invadere Irak? Kirkens skammeliggjøring av voldtektsofre som velger å ta abort? Kirkens småsubtile hets av homofile?

Ja, mange forferdelige vitenskapelige forsøk har blitt utført gjennom tidene, og jeg regner med at du sikter til Dr. Mengele. Man finner også i dag en rekke forsøk på dyr som etter min mening er direkte forferdelig, og som burde opphøre umiddelbart. Forskjellen er i at vitenskapen ikke i seg selv omhandler etikk. Man er selv nødt til å forsvare etikken bak forsøkene man utfører, og kan ikke uten videre forsvare dette i vitenskapen selv. Problemet er altså ikke i vitenskapen, men i de respektive forskernes personlige moral. Enkelte forsøker å forsvare groteske forsøk med de vitenskapelige fremskrittene de kan medføre, men dette er en avveiing av fordeler og ulemper utenfor vitenskapens selv. Religion, derimot, inneholder moral. De som gjør noe forferdelig i religionens navn slipper å stå for hva de har gjort selv, fordi de enkelt kan henvise til en religiøs skrift. En ikke-religiøs kan ikke gjøre dette og er nødt til å gjøre sine egne vurderinger av hva som er moralsk forsvarlig. Det hadde for eksempel ikke vært så lett for Westboro Baptist Church å havarere andres begravelser med anti-homofile slagord hvis de ikke hadde en Bibel å støtte seg til.