Morsomt at dere tar som en selvfølge at jeg er gutt, hee-hee. Uansett, etter en stor diskusjon tidligere (der hun var sur fordi jeg ikke gikk i dusjen kl 18, merkelig hva?) så ble det nok for meg. Etter krangelen hadde hun roet seg ned for å snakke ut normalt da hun skjønte jeg var meget opprørt. Den rolige samtalen ble rett og slett umulig å føre. Det endte med at min mor og far begynte en å diskutere, jeg fikk nok og stakk ut uten å si et ord. Virker som min far fikk vondt av dette da han sendte meg en ganske koselig melding etterpå. Dagen etter reiste jeg videre til leiligheten min for å jobbe.

Etter en uke kom jeg hjem igjen, og min mor virket blid og hadde ordnet god middag så vi skulle ha det koselig. Dette var også riktig koselig. I ettertid virket det som hun faktisk også hadde løsnet litt på tøylene og det var ikke like ille og omgås med henne. "Freden" i huset nå virket litt anneledes enn slik det har brukt og vært, så jeg håpet på at denne gangen kom det faktisk til å forbli fredlig. Å tro noe sånt var idiotisk. Jeg kan ikke være hjemme mer enn et par dager før hun begynner å klage igjen. Det sliter meg ut, og skolepresset blir stadig større. Har snart ikke mere energi igjen, og kveldene begynner å bli ganske deprimerende. Jeg og min søster har bestemt oss for å prate mer med min far, og deretter gå til fastlegen vår for å snakke om situasjonen. Derfra håper jeg nok vi vil få tips om hvordan vi skal ta veien videre.