Regner meg selv som særdeles lykkelig. Har hverken dame, en svær vennegjeng eller noe særlig til utdanning/jobb. Går nå en utdanning og gjør det greit, jeg lever i håpet om at jeg skal klare å oppnå noe stort, og da mener jeg stort i relativ betydning. Sålenge jeg er fornøyd med det jeg oppnår selv har jeg det konge.

Prøver ellers se det positive i ting. Kjip dag, ingenting som skjer, regner ute = DRITFET kveld inne med noen pils og konge musikk. Slår opp med dama = har hatt en flott tid sammen. Blir kastet ut av fet leilighet = den nye bittelille hybelen er jo tross alt nærmere jobben!! osv osv osv.

Nå skal det jo sies at jeg er klar over at livet mitt har vært svært problemfritt. Vokst opp i trange kår med alenemamma, lært å sette pris på det jeg har og har aldri brydd meg særlig om penger, penger og statusjag har ført til mang en ulykkelig skjebne Alltid hatt det trygt og godt, og kommet meg godt igjennom "systemet".

Min største frykt er at noe skal skje som ødelegger harmonien i livet mitt totalt. Tenker ofte på hva som skal skje dersom en av mine aller nærmeste forsvinner osv. På samme måte er jeg veldig opptatt av å leve her og nå, og ikke bry meg for mye om fremtiden. Gjør ting på impuls, ta noen sjanser, bare vær litt ansvarlig på veien