Sitat av
uppdali
No er dei fleste bundi av tradisjonar, vera dei kristne, muslimar eller vestlendingar. Det er heilt korrekt. Religion er ein sosial ting, og veks anten til eit miljø der han er — eller treng eit miljø for å overleve. Dette ser du på til dømes russiske innvandrar, som driv små ortodokse kyrkjelydar, til dømes i Oslo.
Ja, det er i grunn dette jeg mener. Men hvordan kan man da forsvare konsekvensene av å tro på feil religion? Dette tyder jo også på at vi vestlige har en vesentlig større sannsynlighet for å oppnå Guds frelse enn de fra andre deler av verden, og dette høres vel ikke helt rimelig ut – altså at vår personlige mulighet for å oppnå frelse skal være avhengig av hva de i umiddelbar nærhet velger å tro på, som jo er resultatet av kulturen man ufrivillig tilhører. Hvis Gud hadde vist seg for menneskeheten, derimot, så ville alle hatt et like godt grunnlag for å bruke den frie viljen han har gitt oss til å ta avgjørelsen om hvorvidt man vil følge han eller ikke, men slik det er nå fungerer det mer som en meget sterkt kulturelt betinget gjetning med evig fortapelse som straff for å gjette feil. Har du noen forklaring på hvorfor han da ikke beviser eller sannsynliggjør sin eksistens, og hvordan dette er forenlig med ideen om en god Gud?
Sitat av uppdali
Når eg trur på det eg trur, er det ikkje eit enkelt svar. Trui er ein prosess. Men om eg skal svare stutt: Skjønheit. Dei kristne mysterii er vakre og er dei einaste som eigentleg når fram åt meg.
Hvilke mysterier er det du tenker på da? Personlig har de kristne mysteriene jeg kan komme på det til felles at de kun er mysterier hvis man i utgangspunktet aksepterer kristendommen som sann. Jeg kan ikke se at de gir noen svar på mysterier man finner utenfor kristendommens grenser – i hvert fall ikke uten å medføre minst like store mysterier som resultat. Men du har kanskje eksempler på noe annet? Eller kanskje jeg misforsto hva du mente?
Sitat av uppdali
Veldig godt spørsmål! Du er inne på spørsmålet om Gud har ein plan for oss, som mange kristne meiner han har (serleg kalvinistar). Det er ikkje rett fram slik for meg. Rolla til bøn er å opne oss sjølv for Gud, slik at frelsa blir mogleg. Det finst eit godt innlegg om det heilt nedst
her, som seier det langt betre enn ein ulærd som meg.
Det var ikke helt dette jeg tenkte på, men jeg var kanskje litt vag i spørsmålsstillingen. Jeg ser at dette er relevant i forbindelse med bønner om frelse på et generelt grunnlag, men jeg tenker mer på bønner av den mer konkrete sorten. Når man ber om at spesielle ting skal skje eller ikke skje – som et vilkårlig eksempel, si man ber om at ens kamerat skal komme trygt frem på en lang biltur. En slik bønn behøver ikke å innebære at Gud har en langsiktig plan, men den impliserer at Gud har mulighet til å påvirke situasjonen, og man ber da Gud om å gjøre nettopp dette. Så lenge Gud skal være allvitende kan jeg ikke forstå hvorfor dette ikke er å trekke hans dømmekraft i tvil..